søndag 14. september 2008

29.-31. august Stugudal

29.8: Planen var egentlig å dra til Trollheimen, men på togstasjonen fikk vi vite at det ikke er tillatt med hund på bussene som drar dit. Heldigvis hadde vi tatt det med i beregningen og tatt med kart over andre områder. Turen gikk da i stedet til Stugudal, der vi hadde hatt en veldig vellykket tur i vinter. Vi gikk litt lenger en tidligere i år på fredagen, noen kilometer opp mot fjellet. Der satte vi opp tarpen, en slags presenning av teltstoff som Staffan har sydd.


30.8: Lorden var like ivrig som i går kveld med å tygge pinner før vi sto opp, mens vi lagde frokost og mens vi pakket sammen. Plutselig la jeg merke til at han krafset med poten i munnen. Jeg tenkte han hadde satt fast en flis og prøvde å finne den, uten hell. Klørne hans som skrapte mot tennene gjorde at det hørtes ut som tennene holdt på å falle ut. Etter en stund skjønte jeg at han krafset i ganen, og så endelig at han hadde satt fast en pinne på tvers mellom de bakerste tennene! Staffan holdt han fast mens jeg klarte å ta tak i den og trekke den ut, uten at Lorden protesterte. Etterpå var det rett tilbake til å tygge pinner igjen... Vi flyttet leiren et stykke lenger opp mot fjellet for å få en bedre teltplass og kortere vei til fjellet. Vi gikk samme tur som i vinter til passet med utsikt over Helags (som var dekket av lave skyer), men var ikke like heldige med lyset og været. Primusen virket ikke, så det ble sjokolade og kjeks til lunsj i sur vind og lett regn. På vei tilbake sluttet regnet og vi plukket blåbær til frokosten neste morgen. Fra soveposen hadde vi utsikt mot Stugusjøen i solnedgang.


31.8: Vi våknet til blå himmel og tåke over Stugusjøen. Turen gikk denne dagen til en topp nord for dalen vi gikk i i går. Lorden klarte seg veldig bra i de bratte bakkene og blant steinblokkene. Vi fikk utsikt over Sylsjøen, men Helags lå fortsatt under skyene. På vei ned gjennom dalen på nordsiden ble det mange blåbærstopp. Også her er det et utrolig bra blåbærår, buskene henger langt ned av tyngden av de store bærene. Det var herlig med en tur uten telt eller primus, å kunne nyte solnedgangen fra soveposen, ha en hund ved fotenden under natten og lage all mat over bål.

mandag 8. september 2008

27. juli - 16. august Hytta

Etter endt feltarbeid dro jeg til Rendalen og hytta mamma hadde leid i to uker. Det ble mange fine turer i området, morsomt å bli bedre kjent der hun snart skal ha hytte selv. Jenny var blitt dårligere over sommeren av kreften og ble derfor ved hytta, men det virket som hun trivdes med det. Hun kunne slappe av på dagen, glede seg til neste måltid og ligge på fanget vårt på kvelden. Hun klarte til og med å spise av både søppelet og mat jeg skulle ha med på en telttur, og vagget rundt som en tønne etterpå. Lorden, derimot, var like ivrig som alltid etter å gå på tur, selv med sine 11 år. Det ble litt varmt for han da gradestokken viste over 25 grader, men han klarte seg fint med mye bading og medbrakt vann.


Grunnmuren til hytta er nå støpt, men de kom ikke lenger mens vi var der.


8. august kom Staffan direkte fra Gardermoen og Russland. Han hjalp pappa og meg med å bygge ny trapp til hytta ved Jotheim før alle dro tilbake til Asker. Den siste uken av ferien bodde Staffan og jeg på pappas hytte med Lorden. Det ble noen avslappede dager med turer til Gammeldammen, Jotsetra, Trollriset, Sølentjernet og Skardtjernet. Bildet til venstre er fra like ved hytta. En del av skogen brant under sommeren. Det var morsomt å tilbringe en formiddag der og fotografere en type natur man ikke kommer over så ofte. Siden Staffan kom direkte fra feltarbeid i Russland hadde han med seg noen trebor, og etter å ha nevnt dette for flere i familien fikk han i oppdrag å bore Trollriset, et kjent og kjært turmål for alle ved Jotheim. Det er en stor gammel og vridd furustamme like over tregrensen, så nå skal det bli spennede å se om han klarer å bestemme alderen. Vi plukket også 16 liter blåbær de siste dagene!


Jenny døde onsdagen etter vi kom tilbake til Trondheim, 20.8. Heldigvis fikk vi en veldig fin tid sammen med henne i sommer da hun fortsatt var ganske frisk og i godt humør. Hun ble ikke mer enn 9 år gammel, som gjorde det ekstra vanskelig å miste henne. Hun var en glad, vimsete og sjarmerende hund, som kunne sitte med hodet på sofakanten med en utrolig tålmodighet og vente på at jeg endelig skulle gi meg og la henne hoppe opp i fanget mitt. En amerikansk cocker spaniel er kanskje ikke den typiske turhunden, jeg har pleid å si at Jenny hadde pyntepels. Ble hun våt og ristet seg satt nesten alt fast i pelsen og hun ble våt helt inn til huden. Lorden, derimot, kan nesten bli tørr bare av å riste seg etter en svømmetur. I tillegg tok hun med halve skogen hjem i pelsen. Likevel var hun glad i å være med på tur i skogen og på fjellet. I fjor sommer ble hun fort vant med å hoppe mellom store steinblokker på hytta, og det gikk ikke lang tid før hun sluttet å bekymre seg for om hun snublet eller tråkket feil, da var det bare å løpe videre. For en del år siden gikk vi tur ved Hardangervidda i tett vierkratt, da hoppet hun som et rådyr over buskene hele dagen med ørene flagrende. Hun var også med på min første tur alene på vinteren. Vi sov under åpen himmel i ti kuldegrader, Jenny lå nederst i soveposen på natten. Tanken var delvis at hun skulle varme meg, men det ble nok heller omvendt. Første halvåret i Trondheim var hun med meg noen måneder og ble med på tur til Fosen med Ski og fjellsportgruppa, og på turene Staffan og jeg gikk sammen i marka den første tiden vi var sammen.

Lorden og Jenny var veldig glad i hverandre, men hadde noe ulike interesser. Om noen av oss reiste seg fra sofaen og sa "okey" sprang Jenny ut på kjøkkenet mens Lorden reiste seg og kikket håpefullt mot døren. Hun var svært glad i kattematen, og utallige ganger listet hun seg, nærmest krøp langs gulvet, fra stuen mot kjøkkenet for å snike seg bort mens kattene fortsatt spiste. Da vi sa "Jenny, nei", stoppet hun opp, snudde seg langsomt og så på oss med et blikk som sa "mener du virkelig det?".

Nå er det godt å ha Lorden her i Trondheim som trøst da Jenny døde og som selskap og turkamerat i hverdagen.