Erins turblogg

Bloggflytting

2011-11-08T20:49:00.001+01:00

Jeg erklærer herved Erins turblogg som utgått og erstattet. Arvtageren finner dere nå på Friluftsnett på følgende adresse: www.friluftsnett.net/friluftsblogg.php. Der kommer både Staffan og jeg til å skrive om turer som tidligere, men også om andre friluftstemaer, som utstyr og fotografering. Velkommen!

Tur til Sølensjøen

2011-10-03T18:10:00.001+02:00

Jag (Staffan) och Mistra gav oss ut på tur i förra veckan. Det började med dimma och regn, men gick över till solsken och sommarvärme. Mistra hade 4,5 kg i klövjan de första dagarna, vilket gjorde en stor skillnad på min ryggsäck. Till nästa tur ska hon nog orka ett kilo till.

Ett besök hos chiropraktorn avslöjade att Mistra har ökad risk för skador i handlederna. Därför har hon neoprenvärmre som ska hålla tassarna raka och varma en stund efter att vi kommit fram till lägret. Chiropraktorn har stor erfarenhet av att undersöka hundar i hundspannstävlingar och bestämma vilka hundar som inte får fortsätta tävlingen, så när hon rekomenderade detta var det bara att börja använda. Mistra förstod inte varför det var nödvändigt, men när jag gjorde som alla föräldrar och sade att Toini använder dem var det ok. Toini är en hund som Lars Monsen har haft och är Mistras stora idol. Vi har läst valpboken ”Norge på langs” för Mistra om hur Toini föds i en snödriva i december i Dividalen. Senare har ”Til fots gjennom Alaska” blivit hennes favoritbok som handlar om Toinis tur genom Alaska tillsammans med Lars Monsen och Marit Holm. Alaska-boken är mer anpassad för äldre hundar då det är flera läskiga episoder i den med stora älvar och möten med björn.

Jag passerade Fiskevollen, eller Fischevollen som man måste säga om man ska ha en chans att bli accepterad bland dem som bott här i flera generationer. En gång i tiden var rödingfisket mycket viktigt här, men så planterade man ut sik, så nu är det lite röding kvar i Sølensjøn.

Matlagning skedde enbart över eld på denna turen. Här är det frukost på gång vid Sølensjøn.

Alenetur med Mistra

2011-05-02T19:42:00.001+02:00

For første gang på altfor lenge var jeg på tur alene denne helgen og for aller første gang alene med Mistra. Kristin holdt meg med selskap fra fredag kveld til lørdag morgen. Tidligere i uka hadde vi befart området på jakt etter en spillplass for storfugl. Det virket lovende da vi så flere røyer, men dessverre fikk jeg ikke se flere av dem før vi på vei hjem på søndag og noen tiurlek fikk jeg ikke oppleve. Det ble en fantastisk tur likevel med strålende solskinn og vakker natur. På lørdag vandret vi sørover over Steinfjellet til Volltjønna og tilbake igjen på vestsiden av fjellet. Søndag ruslet vi hjemover. Det var på tide at jeg ble litt mer kjent i skogene rundt oss, de fleste turene fram til nå har vært skiturer lenger opp i skogen eller på fjellet.

Solnedgang

Mistra i solnedgang

Mistra i snø

Mistra med grein i munnen. Hun tygget ikke på den, skulle bare ha den gjennom munnen mens hun glippet med øynene.

Nok av gale Mistra, her er Sølen (fra feil vinkel, vel å merke)

Herlig med vårtur igjen. Det er noe man setter ekstra stor pris på etter mange år med studier og våreksamen.

Mistra kan ikke forstå at ikke hun også får jakte på heilo når jeg sniker meg innpå med teleobjektivet

Jeg fikk god erfaring med hvorfor det heter Steinfjellet her

Mistra i kjent positur på morgenen

Boligen for helgen: kamuflasjenett over bjørk

Lavskrike

Påsketur til Runde

2011-05-02T17:46:00.001+02:00

Siden snøen var så vanskelig å oppspore i påsken i år ble det en noe utradisjonell påske på oss. Vi bestemte oss for å ta bilen og finne noen bra fotomotiv, og da sto lundefotografering på Runde høyt på lista.

Klar for lunde

Det var action fra første stund. For en gangs skyld var jeg overraskende rask med avtrekkeren og klarte å forevige en lundeslåsskamp.

Havsulekoloni

Mistra var med som pakkdyr og fikk gode muligheter til å vise det hun hadde lært av tålmodighet og avslapning fra alle fototurer vi har vært på.

Storjopar

Utsikt mot storhavet

Det ble noen bilder av havørn også, men de fløy for langt unna til at vi fikk noen bra nærbilder. Det var opptil åtte stykk som seilet over oss.

Målet for turen

Avslørt av føttene

Inn for landing

Flinke fotohunden

Lundekos

De er ikke alltid like grasiøse i landingsfasen. Av og til sa det nesten klask mot steinene…

Det var tid for reirbygging i lundeura

Fine føtter

Moskus på Dovre

2011-04-11T21:19:00.001+02:00

Målet for turen denne helgen var å utnytte siste rest av skiføret før våren tar over. To fulle billass med 3 ryggsekker, en pulk, 3 hunder og 4 mennesker dro nordover til Dovre etter jobb på fredag. I tillegg til Staffan, Mistra og meg var Kristin og Øyvind med og de hadde lånt med seg alaska huskiene til de vi leier av. Det var meldt stiv kuling fredag formiddag som skulle bli til frisk bris utover kvelden. Det blåste i hvert fall friskt da vi steg ut av bilene på Kongsvoll. Derfra gikk vi opp mot snaufjellet og fant en beskyttet leirplass like under tregrensen. Neste dag hadde vinden løyet noe mer, men på fjellet var det snøføyke og fortsatt ganske sterk vind. Perfekt moskus-foto-vær med andre ord!

Litt info om moskusen (moskusfe for å være helt korrekt): I Norge fins det bare moskus på Dovre og ved Femunden. Bestanden på Dovre er på ca 280 dyr og ble innført fra Grønland i 1932. Man forsøkte også å innføre arten på Svalbard, men der døde den ut i 1985, antakelig fordi den ble utkonkurrert av Svalbardreinen som blant annet er mindre kresen i matfatet.

Alaska huskiene er godt trente sledehunder, men ikke like vant med å være turhunder. Det ble mye vimsing og vi var godt fornøyd og ikke så lite stolte heller av Mistra som trakk i rett linje, ikke surret seg nevneverdig inn i båndet og kunne stå stille når vi stoppet.

Kosestund før tur

Det tok ikke lange tiden før vi støtte på moskus. På de fire gangene jeg har gått innover Dovre fra Kongsvoll har det aldri tatt mer enn en time eller to før jeg har støtt på moskus.

Vi fikk god bruk for teleobjektivet (og klarte å dele på det!). Vi testet begge våre hjemmsydde jakker i sterk vind for første gang og de besto testen med glans. Her utsettes Staffans sommerjakke for standardtesten EN 48573, en test som skal avsløre hvordan jakken klarer uventet snøuvær på sommeren.

Urdyr, er ikke mammuten utdødd??

Med Rondane i bakgrunnen

Moskusene var fortsatt ganske rolige, men våkner vel mer til når våren snart kommer for fullt med mer mat. Det er ikke mye de har å leve på under vinteren oppe på fjellet, bare det de klarer å grave fram av gammelt gress.

Jeg sydde på borrelås til pelskanten noen dager før vi dro. Jakken holder absolutt mål etter test i vind og snøføyke.

På vei inn på de siste snøflekkene

Fotojakt

Kristin og Mistra følger med på moskusfotografering

Mistra utnytter hvert minutt med snø før sommeren og varmen tar over

Bare labyrinter igjen av skiføret, det var greit å kunne følge sporene våre tilbake. Våren tok et ordentlig skippertak i helgen og vi innså søndag morgen av leirplassen nesten hadde blitt til en stor vanndam. Tråkket man litt for dypt ventet minst 20 cm vann og sørpe. Gropen jeg hadde gravd i forteltet var fylt med like mye vann, men heldigvis hadde jeg bare pulkselen der nede.

Mistras turblogg

2011-02-21T21:21:00.001+01:00

Erin kunde inte följa med på tur denna helgen, så jag och Mistra var tvungna att ge oss ut själva. Jag var orolig för Mistra innan vi åkte ut eftersom hon håller på att byta päls (till sommar eller vinterpäls vet vi inte) och har knappt någon underull. Jag ringde Vinterborgen för att få råd och fick, till Mistras stora glädje, veta att hon skulle få dubbel matranson (av ett foder med dubbelt så hög fetthalt som det vanliga hon får) så hon har en del energi till att hålla värmen. Vi gav oss i väg på torsdag förmiddag efter att ha packat på morgonen. Skidorna spändes på utanför ytterdörren och så bar det av upp på fjället. De första dagarna var det en del moln, men senare kom solen fram och det blev ordentligt varmt, i alla fall på dagen. Det var betydligt kallare på natten.

Morgonstämning.

Mistra visar att hon vet hur man håller sig sval en kall morgon. Hon satte sig i skuggan av trädet. Själv hade jag dunjacka när bilden togs.

För att hon skulle hålla värmen utan underull när det var kallt hade jag med liggunderlag och en filt så hon inte skulle bli kall när jag stod ute och fotograferade. När jag kände under filten blev jag förvånad över att hon inte blev FÖR varm.

Sølen är ett heligt berg i Rendalen. Det är ett högalpint massiv i en ellers lågalpin region. Miljøverndepartementet bestämde att området runt Sølen ska bevaras som landskapsvernområde i fredags.

Telttur (nesten) rett fra døra og hundekjørings-VM

2011-02-07T18:24:00.001+01:00

Den første teltturen etter vi flyttet til Rendalen startet fra Kjølvollen, 7-8 km fra huset vårt. Etter 15 min kjøring og noen hundre meter på ski var vi på fjellet og kunne snart se Sølen strekke seg østover, luksus! Denne gangen var det jeg som skulle trekke pulken, eller det er vel riktigere å si at jeg gikk mellom pulken og Mistra. Jeg hektet på båndet hennes til krokene der jeg festet pulken, så trengte jeg bare holde hennes fart (som ikke var noe å klage på) for å slippe å trekke eller bære noe som helst Staffan måtte bære litt mindre enn halvparten og var ganske fornøyd, men vi ser ikke bort fra at det etter hvert blir en samojed til.

Polarhunden i sitt rette element

Naturfotografen i sitt rette element

Solnedgang og snødriv på vei inn

Staffan setter opp teltet, det går unna når mørket kommer

Mistra er svært flink til å posere…

… men så må man leke litt iblant også

Sølen sett fra nord. Det er fortsatt finest fra sørvest der vi har hytte, derfra har man “riktig” vinkel

Hundekjørings-VM

Helgen etter teltturen kom faren min på besøk til oss i Rendalen. Vi dro han nesten rett med oss til Søvollen, et av sjekkpunktene i Femundløpet, som i år for første gang var VM. Det var til og med første gang det var VM i hundekjøring overhodet, så det var litt av en historisk begivenhet. De første spannene i 600 km-løpet kom inn like før kl 8 fredag morgen, mens 400 km-løpet kom et døgn senere. Vi fikk med oss en del spann som kjørte inn og ut av sjekkpunktet, og noen ble der for 8-timers hvilen og dro ikke videre før utpå natten. Noen dager tidligere var det meldt 11 m/s, men det viste seg å bli vindstille, –5 grader og stjerneklart! Jeg sa til Staffan at det eneste som manglet var nordlys, og jammen fikk vi ikke det også en halvtimes tid senere! Neste dag var det sol og påskestemning, så her var det noen som hadde gjort jobben sin med å bestille vær.

Jeg tror ikke førerne var så misfornøyde heller, tenk å suse stille inn i skogen, høre hundene trave bortover sporet, kjenne kulden bite litt i kinnene og se nordlyset stråle opp av barskogen. Staffan, når skal vi få oss hundespann??

Vi overnattet i telt til lørdag, mens pappa dro hjem til varmen. Neste morgen våknet jeg av speakeranlegget som varslet om at første spann i 400-løpet var på vei inn, ti på halv sju. Vi hadde strategisk plassert teltet mellom inn- og utspor, så vi hadde orkesterplass under frokosten mens de første spannene kom inn.

Full fart inn mot sjekkpunktet

Lederhunder

Bråstopp for kontrollørene

Det var iblant tett mellom spannene

Ikke alle hundene fikk løpe hele veien, noen måtte settes av ved sjekkpunktet. Det er nøye veterinærkontroll ved hvert sjekkpunkt av hver eneste hund, og de er strenge med hvilke de lar løpe videre.

Samler inn kreftene

Rutinerte konkurransetrekkhunder har ingen problemer med å hvile når de får muligheten

På vei bort til hvileplassen med halm. Denne hunden fikk nok ikke bli med videre til Trysil

På vei inn

Førerne og handlerne (de som hjelper førerne ved sjekkpunktene – de får ikke hjelpe hundene) hadde stort sett god kontroll på hundene sine, og vi så ingen knuffinger mellom dem, men én hund klarte å stikke av. Den kom seg løs inne på sjekkpunktet og tok strake veien ut i løypa mot Tynset. Det måtte visstnok snøscooter og lasso til for å hente den inn igjen. Mistra oppførte seg ganske eksemplarisk og ble fort vant med å ha så mye hunder rundt seg. Det kom ikke mer enn noen få bjeff ut av henne i løpet av de to dagene.

Jul og nyttår på hytta i Rendalen

2011-02-02T20:24:00.001+01:00

Bedre sent enn aldri… I dag kom jeg over de ferdig redigerte bildene fra julen på pcen, og kom på at det innlegget ble visst aldri lagt ut.

Jul og nyttår ble i år (strengt tatt i fjor nå) for første gang feiret på mammas hytte på Renåfjellet i Rendalen. På det meste var vi 5 to-bente og 2 fire-bente. Etter langvarig kulde og lite nedbør var ikke skiføret noe å skryte av blant steinura på Renåfjellet. Vi klarte likevel å tråkke opp et nettverk av gå- og skispor i området, til glede for naboene som tydeligvis må ha spor å gå i før de begir seg ut på tur i vinterlandskapet.

For min del ble det ikke så mye ferie under juletiden, av flere grunner. Mastereksamen var 4. januar og jeg hadde derfor en del å lese på, og like før jul fikk jeg jobbtilbud som arealplanlegger i Rendalen! Mye av tiden har derfor også gått med til å få litt opplæring, finne et sted å bo, finne ut hvilken bil vi skal kjøpe og organisere flyttingen. Når dette innlegget legges ut har vi bodd i Rendalen i noen uker.

Julenisse-Mistra. Hun så ikke poenget med å ha en så fin tyggeleke på hodet, og ved ett tilfelle ble den nesten med i en drakamp mellom Mistra og Carmela. Legg merke til hullene til ørene

Is i skjegget

Juleskinken fikk såvidt plass i den lille hybelkomfyren

Pen hund med julesløyfe

Skummel hund med julesløyfe

To gale hunder

Mistra er ikke så stor at hun ikke får plass i godstolen. Hun holdt ut godt over en halvtime før det ble for varmt

En av de siste kveldene tok jeg en skitur i nærområdet. Kameraet var med, men jeg tvilte på at jeg kom til å bruke det. Været var grått og trist, og det virket ikke som det var så mange bra motiv. Så feil kan man ta. Da jeg gikk ut døra var det en liten sprekk i skyene. Så ble det bare bedre og bedre.

Ikke så ille å tenke på at vi skulle flytte hit etter en sånn kveld

Bildespill fra Svalbard

2011-01-04T17:12:00.001+01:00

Her er et bildespill med noen av de beste bildene jeg tok mens jeg bodde på Svalbard et halvt år fra januar til juni i 2009. Bildespillet ble laget for et medlemsmøte i BioFoto Midt-Norge.

Hyttetur i Storlien og Mistras Strekkvettregler

2010-12-18T11:23:00.001+01:00

Da masteroppgaven min var levert 3. desember var jeg fri til å lese til siste eksamen i januar hvor jeg ville. Vi ventet ikke lenge før vi stakk til fjells, nærmere bestemt til besteforeldrene til Staffan sin hytte i Storlien. Staffan og Mistra tok noen lengre turer, og jeg ble med på noen kortere turer. Mistra fikk for første gang prøve seg foran pulken, men det ble korte økter på grunn av mye løssnø. Bortover måkte bilveier var farten og trekklysten stor, derimot.

Med Staffan foran fikk jeg litt trekkhjelp i løssnøen også. Dette er forresten jakken jeg har sydd selv, les mer om det i Sybloggen på Friluftsnett

Stram line

Snøhunden

Desemberlys

Med mye løssnø har vi hatt problemer med snøklumper i pelsen igjen. Her sitter til og med selen fast i pelsen/snøklumpene.

Velfortjent hvil i varmen. Polarhunder er også kosehunder

Morgentåke

Mistra er en ekspert på strekking, tar i bruk alle tilgjengelige hjelpemidler (for eksempel når hun skal opp med frambeina i fanget vårt når vi sitter i skrivebordsstolen, da er det greit å strekke på frambeina på vei opp), og vil nødig ta sjansen på å starte en aktivitet før hun har strukket seg. Derfor har vi her samlet Mistras Strekkvettregler:

Mistras Strekkvettregler

Legg ikke ut på langtur uten å strekke deg
Meld fra hvor du strekker
Vis respekt for strekkmeldingen
Vær rustet mot forstrekkelser
Lytt til erfarne (s)trekkhunder
Bruk tilgjengelige strekkhjelpemidler
Strekk ikke alene
Strekk i tide. Det er ingen skam å strekke en gang for mye
Spar på kreftene, og strekk ute i snøen om nødvendig

Og til slutt:

10. Det er ingenting i veien for å strekke mens man sover, særlig nakken (øverste bildet er fra første kvelden hun var hos oss i november i fjor, 8 1/2 uker gammel, hun hadde tidlig grep om Strekkvettreglene)

Den siste regelen pleier jeg å hoppe over

Skryteinnlegg :)

2010-12-18T10:58:00.001+01:00

Jeg har i det siste fått opp interessen for fotokonkurranser, og har sendt inn noen bilder både til BioFotos “Årests BioFoto-bilde” og Natur og Miljøs fotokonkurranse med temaet “Frost”. I førstnevnte konkurranse deltok 98 fotografer med til sammen 281 bilder. Jeg ble fotograf nummer 5 med mine tre bilder, og de to beste bildene kom på (delt) 8. og 11. plass Det siste fikk ikke så mye poeng, så det har jeg ikke tatt med… Dette var 2. del av totalt fire. Bilder til neste runde skal sendes inn innen 1. februar.

Svalbardrein. Dette bildet kom på (delt) 8. plass

Fiskemåke i Stockholms skjærgård. Dette bildet kom på (delt) 11. plass

Til Natur og Miljøs konkurranse sendte jeg inn dette bildet:

Frostdekte tyttebærblader i nærheten av Storlien. Dette bildet ble premiert med en dagstursekk fra Bergans

Høsttur til Stugudal

2010-10-02T15:30:00.001+02:00

Stugudal har blitt et av våre favoritturområder, og det innfridde forventningene våre denne gangen også, med fantastiske høstfarger, strålende sol og variert turterreng. Det var under en vintertur til Stugudal vi fikk ideen om Friluftsnett, og det er her bannerbildet på Friluftsnett er fotografert. Vi reiste med buss fra Trondheim fredag ettermiddag og kom fram ved syvtiden på kvelden. Utenfor bussen ventet lett regn og skumring, så vi ruslet ikke lenge før vi fant oss en teltplass. Underveis støtte vi på både rådyr og hare (tror vi, det var ikke så lett å se i mørket), og Mistra la ekstra krefter i selen for å komme i kapp med dem. Da teltet var oppe og middagen fortært syntes vi (spesielt jeg) synd på stakkars Mistra som måtte ligge ute i regnet, så hun fikk komme inn i forteltet. Av tidligere erfaring med hund i teltet ventet jeg at hun skulle romstere en del og til slutt prøve å legge seg oppå sekkene våre, men hun la seg rett ned på bakken, krøllet seg sammen, stakk snuten inn i halen og lukket øynene som om hun hadde gjort det mange ganger før.

Stugudal er merket med A, Trondheim oppe til venstre

Mistra i forteltet. Hun imponerte oss med hvor raskt hun fant seg til rette. Takken fra oss var å bli bombardert med blitser, stakkars

Hva er vel koseligere enn å våkne opp i teltet på morgenen, se opp og få øye på to hvite ører som stikker opp fra forteltet, og så få en skikkelig morgenhilsen fra Mistra gjennom teltduken?

Noen har mer energi enn andre på morgenen

Masse spennende lukter på fjellet

Fotopause I

Mistra er en enda bedre trekkhund i lementerreng

Noen har mer energi enn andre også på ettermiddagen

Balanse- og mentaltrening for de med mye energi: hente pølsebiter på greiner

Posering

Fotopause II

Mistra er ikke alltid like fornøyd med å være eid av to fotografer. Det kan være en tålmodighetsprøve til tider.

Vi våknet til frost på bakken og is i bekken søndag morgen. Da var det bare å utsette frokosten og skynde seg ut med kamerautstyret før solen smeltet bort rimet

Mistra was here

Vi har visst også før denne helgen at Mistra har jaktinstinkt, men visste ikke at hun også duger til mer enn bare å se på og løpe etter fugler. Det var tydeligvis veldig mye spennende lukter overalt, og vi så lemen flere ganger. På vei gjennom litt vanskelig kratt på lørdag slapp vi henne løs for å komme fram enklere og se hva hun ville gjøre. Det tok ikke mer enn 30 sekunder før hun hadde fanget og drept en lemen. Jeg har vært vant med hunder som er interessert i å følge med på dyr som rører seg, men de har aldri vært i nærheten av å klare å fange noe selv. Nå har vi i hvert fall fått bekreftet at polarhunder kan være effektive jegere. Heldigvis skjønte hun ikke hva hun skulle gjøre med lemenen når hun hadde fanget den. Hun skjønte at det var viktig å bære den med seg, men løp bare litt rundt oss, slapp den og luktet på den før hun plukket den opp igjen og bar den litt lenger. Ganske fort bestemte hun seg for at en pølsebit var mer verdt enn en død lemen, og så var det bare å ta henne på bånd igjen. Litt senere fant hun en død lemen til (i bånd. Mistra, altså, ikke lemenen), og da var det bare å si “den er min” og gi en pølsebit i bytte :) Det får vel bli bånd i fjellet ut høsten nå som det er lemenår.

Fotopause III

Ingen mangel på bra fotomotiv

Mye snø i fjellet allerede

Makrofotografering av rypebær

Venter på bussen

Trekvernen viser nye evner

2010-09-17T13:30:00.001+02:00

Vi har ikke brukt trekvernen/skogsmaskinen vår på en stund, så i dag tok hun saken i egne hender og viste at ikke bare kan hun kverne skohyller, hun er også flink til å makulere skumgummi.

Utrolig hvor mange skumgummibiter man kan få av så lite madrass, hun har bare revet av litt langs den ene kanten:

Utslitt etter alt arbeidet, da jeg kom hjem kunne hun endelig sove ut.

Valpekjøpertreff hos Vinterborgen

2010-09-06T21:14:00.001+02:00

I helgen var vi hos oppdretteren til Mistra i Steinkjer på valpekjøpertreff med 51 mennesker og 47 hunder!! :) Staffan måtte jobbe til sent fredag kveld og hele søndag, så vi kom tidlig lørdag morgen, Staffan ble til søndag morgen og jeg ut søndagen.

God fart med Mistra (t.h.) og halvbroren Ulrik (et år eldre).

Spinkel og pjuskete travhest trekker saccovogn.

Samme hund noen måneder tidligere. Tydeligvis mer pels og mindre hund enn man skulle tro.

Iris, søster til Mistra

Sykkel kunne vi også prøve oss på. Jeg fant ut at jeg foretrekker å bli trukket på noe som står av seg selv.

Hvile mellom slagene

Ikke bare hundene som blir satt i arbeid

Wims slapper av i bilburet

Kos er viktig for trivselen og arbeidsprestasjonen

Sliten Ulrik

Mor og sønn, Molly til venstre og Ulrik til høyre

Mor og datter, Mistra til venstre og Molly til høyre. Mistra skal visst bli en god del kraftigere, ja. Det skal bli godt når hun får full pels igjen.

Klare for uhøytidelig konkurranse i flaskevelting og hinderløype

Hundene var mestere i å gå slalom mellom flaskene, men å få dem til å velte dem var ikke like lett. Flere teknikker ble utprøvd, som å velge stor hund…

Kontrollert leding av hunden…

Og høy fart og akrobatiske krumspring

Karina (Kennel Nighttrail) noterer poeng

Mistra og Staffan slapper av

Iris til venstre

Ulykkesfuglen. Lørdag ettermiddag klarte Mistra på et eller annet vis å få hull i huden så hun måtte til dyrlegen og sy tre sting. Vi håper vi har fått hele ulykkeskvoten hennes første året :) Nå blir det krage igjen og bare halsbånd på tur, i hvert fall til stingene tas ut igjen om ti dager.

Sissel til venstre med Ulrik (om jeg ikke tar helt feil), og broren til Ulrik, Gizmo, til høyre

Ulrik blir målt. Mistra ble målt til 56 cm (mankehøyde) og litt under 20 kg. Det vil si at hun har gått ned litt, fra nesten 22 kg før sommeren. Ulla (søsteren som ble igjen hos oppdretteren) var også 56, tror jeg, og 22 kg, mens Iris (en annen søster) var 52,5 cm og 22 kg. Ifølge rasestandarden skal tisper være 53 +- 3cm, og hannhunder 57 +- 3 cm.

Wims og Gizmo trekker trehjuling. Wims er en erfaren sledehund og gir full gass ved start

Hytta og slutten på sommerferien

2010-08-20T15:29:00.001+02:00

Staffan, Mistra og jeg dro til mammas hytte i slutten av juli. Staffan ble i ti dager, mens Mistra og jeg var der i nesten to uker før vi kjørte opp til Trondheim med Karine. Det ble storstilt beiseinnsats fra Karine, mamma og Staffan og hytta er nå nesten helt beiset ferdig både ute og inne! Mistra hjalp til etter beste evne, noe alle beiseflekkene i pelsen hennes kunne bevise. Alle stripene på ryggen og i nakken er borte, men hun har fortsatt flekker ytterst på ørene, litt som en gaupe :)

Mamma og Staffan i arbeid

Mistra kan ikke bære noe i kløven ennå siden hun er så ung, men det er lurt å trene tidlig på å pakke den full i volum (med feks plastposer) slik at hun blir vant med å være bredere enn vanlig. Også er det herlig å være på tur med en hund som virkelig ser ut som en turhund :)

Nyter utsikten

Kosestund på sofaen. Carmela får komme opp om noen ber henne, og Mistra får snike seg opp om hun gjør det litt diskré ;)

Vi fant til slutt ut av Carmela antakelig hadde innbilt svangerskap og trodde at skoene var valpene hennes, hun måtte hele tiden ligge på skoene våre, helst mammas (fant vi ut etter litt eksperimentering)

En av flere fine solnedganger, tatt fra terrassen

Beising på taket

De siste ukene har Mistra røytet av ALL underull. Nå er hun i full gang med å røyte dekkpelsen, så vi er spente på å se om hun rekker å vokse ut noen ny pels før hun blir helt naken. Sammenlignet med bilder fra juni ser hun nå ut som et beinrangel, og vi syns hun ser ganske tykk ut på bildene i juni… Vi får vel vente med å legge ut flere bilder av henne her til hun ser mer presentabel ut. Hun får ikke engang noe særlig blikk eller kommentarer på tur!

Sverige

2010-07-21T17:47:00.000+02:00

Mer trening i avslapning for turhunden, her også med tom kløv mens vi venter på toget i Karlstad

Tradisjonen tro hadde vi strålende sommervær, til og med tropevær, tiden vi var i Sverige. Det kom noen dråper regn to dager, men det kunne vel knapt kalles dårlig vær. Polarhunden vår hadde vel sin egen mening om hvorvidt 25-30 grader hver dag virkelig var BRA vær. Heldigvis måtte vi bare gå noen meter ned til vannet for å avkjøle oss. For Mistras del ble det ikke alltid like frivillig avkjøling. Hun trives fortsatt best med å vasse, men hadde ikke så mye imot det når Staffan bar henne ut et stykke så hun måtte svømme inn selv.

På tur i kajakk-kanoen for å handle. Vi fikk noen nysgjerrige (nyfikne) blikk fra båtene vi passerte der vi padlet forbi med en polarhund i midten av båten

Hele familien på tur

Det ble en ganske begivenhetsrik ferie for Mistra i Sverige, og ikke bare i positiv forstand. På Älgö så Staffan og Mistra en huggorm nede ved stranden en dag. Hun ble ikke bitt og var ganske skeptisk til den, heldigvis. Det er bare den tredje huggormen Staffan ser noensinne der, men med en nysgjerrig hund skal det ikke like mye til som med oss mennesker for å bli bitt. Til neste år har vi med huggormtabletter til henne.

På Björkö var Staffan på joggetur med Mistra en dag da hun tråkket i et jordvepsebol og ble stukket i den ene frampoten. Hun pep litt først og slikket en del på bittet, men det varte bare noen timer. Neste drama skjedde noen kvelder etter da vi skulle legge oss og var ute en tur. Mistra var veldig interessert i noe ved grillen, men jeg lot henne holde på til hun skulle inn. Hun ville først ikke komme da jeg ropte, og da hun nærmet seg gikk hun vekk igjen og jeg så etter hvert at hun hadde masse skum rundt munnen. Vi tok henne med inn i lyset for å se nærmere, og sikkelet rant ut av munnen hennes. Våre første tanker var tennvæske eller at hun hadde blitt bitt i munnen/halsen av en veps, men da jeg gikk ut for å se hva hun hadde vært så interessert i fant jeg en padde! Inn igjen, på med pcen, og et kjapt Google-søk kunne berolige oss med at det ikke var verre enn at hun kom til å sikle en stund. Padder er giftige, men siden den fortsatt levde da jeg så den hadde hun nok bare slikket den. Hadde hun spist noe av den kunne hun i verste fall visstnok fått kramper og hjerteflimmer, og noen få hunder dør av paddeforgiftning hvert år. Dessverre virket det ikke som hun hadde lært da vi støtte på padden igjen på vei ut. Hun var like nysgjerrig, så vi gikk en omvei og saumfarte bakken med lommelykt (ficklampa). Ja, ja, så lenge hun klarer seg med å slikke på dem får vi vel være fornøyd.

En av de siste dagene inntraff siste drama. På natten sov hun på en terrasse som ikke er helt ferdig ennå. Det var 1-2 meter ned og ikke rekkverk. En tidlig morgen hører vi at hun ramler ned. Vi hørte ingen klaging og hun så ut til å ha klart seg, så vi gikk inn igjen og sov videre. Senere på dagen oppdager vi et sår på toppen halen nesten inne ved ryggen. Det må vel ha vært fra da hun falt ned, men hvordan hun klarte å få et sår der er vanskelig å forklare. Etter noen dagers intensiv slikking fra hennes side måtte vi sette på krage for at hun skulle la det være i fred og få gro. Nå ser det mye bedre ut, så da er vi forhåpentligvis ferdig med dramatikk for en stund!

Solnedgang ved Björkö I

Solnedgang ved Björkö II

Mistra med krage. Det er ikke noe problem, sitter hun fast et sted bare dytter hun enda hardere, så kommer hun fram

Hytta og Asker

2010-06-19T16:02:00.001+02:00

To flotte jenter

Vi forsøker med tospann. Ikke bare lett når det er så fristende å leke underveis

Carmela i full fres. Når Carmela skal bade går det først i store byks ut i vannet så spruten står til alle kanter. Så begynner hun å padle febrilsk, mest med forbeina, slik at bakparten synker og det er håpløst for både henne og oss å se noe annet enn vannspruten.

Svømmekurs for hund

Mistra ønsker velkommen tilbake til land. Carmela er forvandlet til en våt mopp

På vei til Mistras første seiltur, i pappas kabriolet. Ikke så verst å kunne sitte rett bak setene og få vinden og luktene rett inn

Farten varierte mellom 0 og 2 knop, så det ble en myk start for skipshunden. Hun trivdes godt med å se på utsikten fra badeplattformen og følge med på vannet som (av og til) strømmet forbi.

Når det er så stille seilvær er det like greit å bare slappe av

Litt hardere vær på neste tur med vind i opptil 9 m/s. Den beste plassen da det var mye bølger var der det er som trangest, slik at hun ikke skled rundt

Med vind i ørene

Balansetrening

Ikke noe problem å sove selv om båten krenger

Telttur til Agdenes

2010-05-20T09:40:00.003+02:00

Mistras første telttur inneholdt litt fjellklatring, grottevandring gjennom en ravinekløft, vassing i fjæra, masse kos og, skulle det vise seg, masse flått (fästingar).

Vis større kart

Enda bedre utsikt enn fra balkongen hjemme, ifølge Mistra

Mistra i solnedgang

“Dere er så treeeeiiige på morgenen”

Paparazzi fra soveposen

Keiserens nye klær eller noe sånt? Her har Mistra på seg både sele og halsbånd, tro det eller ei…

Tang smaker bra

Første bæring (av 3) gjennom ravinen

Det som skulle være andre bæring, Mistra har andre tanker

Siste bæring

Siste hindring: en 2-3 meter lang og halvmeter dyp vanndam

Det ser ut til at Mistra foretrekker fjellklatring framfor vading. Ved en senere anledning holdt hun på å ramle ned et stup da hun med stort overmot prøvde å forsere en steinside. Det eneste som skulle tilsi at hun skulle klare å komme over var høy fart. Det hadde holdt over de fleste hindringer til da, men var ikke nok denne gangen. Heldigvis stod vi under og kunne ta henne imot før hun rullet videre.

Litt avslapning i en blomstereng

“Hjemme” igjen

To jenter som nyter å være på tur

Neste dag, hvilket funn!

Gode turkamerater

Dronningen på haugen

Utsikt (nesten) fra teltplassen

En bra turhund må kunne slappe av i enhver stilling på ethvert underlag. Her er Mistra i hardtrening

Sushiretten: “Mistra med krabbe på tareseng”

Hjemme ventet full dusj med sjampo (første gang siden valpekurset) for å fjerne diverse lukter fra fjæra som vi var litt uenige med Mistra i at passet som parfyme. Før vi dro hjem hadde hun rukket å rulle seg ordentlig inn i flere godsaker så parfymen satte seg godt inn i ryggen og nakken.

Begagnad träkvarn säljes (brukt trekvern selges)

2010-04-26T18:59:00.001+02:00

Vi säljer vår begagnade träkvarn av märket Samojed, model Mistra, som vi har haft i ett halvt år. Den fungerar också som avverkningsmaskin (hogstmaskin) och grävmaskin. Den kräver en del underhåll för att fungera optimalt, men själva användandet är enkelt. Ska du använda den som avverkningskmaskin eller grävmaskin tar du ut den i skogen och så sköter den sig själv. Behöver du dela upp träflis till värmepannan så är den en mycket effektiv träkvarn. Denna typ klarar det mesta som ska malas sönder, du behöver inte ens placera virket i samma rum som träkvarnen. Lämna den bara gående i drygt fyra timmar så har du flis till värmepannan, även om virket är i ett annat rum med stängd dörr mellan. Klarar många olika virkestyper, bland annat skohyllor.

Vi köpte den för ett halvt år sedan och har uppgraderat den en del. Bland annat klarar den nu betydligt grövre dimensioner än när vi köpte den.

Säljes på grund av att den är mer effektiv än vad vi har användning för.

Mycket effektiv som avverkningsmaskin

Grävegenskaperna är inget att klaga på.

Den kan inte genomföra arbetet oavbrutet på grund av risk för överupphettning.

Ibland blir man lite väl ivrig med denna effektiva maskin i huset och inser att man kanske har malt sönder något som man inte borde.

Optimal laddningposition efter ett hårt dagsverk.

Påsken

2010-04-17T10:36:00.001+02:00

Pcen min tok kvelden rett etter påske og er nå innsendt til reklamasjon, derfor kommer ikke bildene fra påsken før nå. Påsken ble tilbragt på mammas hytte sammen med henne, Lorden (labradoren), Carmela (lagottoen) og Karine, søsteren min, noen dager. Carmela og Mistra blir bedre og bedre venninner for hver gang de ser hverandre. Mistra har helt klart overtaket nå med tanke på størrelse, men hun har vokst litt i hodet også, så hun er ikke like opptatt av å vise det til Carmela hele tiden…

Mistra var veldig fascinert av kattene da vi var hjemme i Asker. Duchess er ikke like fornøyd.

Litt kontakttrening innimellom all herjingen

Evil Mistra

Mistra gjør alt hun kan for å sjarmere Lorden

Holder mamma med selskap på gulvet

Villdyret

Poserer

Bestevenner

Polarhund

2010-03-15T13:34:00.001+01:00

Vi har helt fra starten sett at Mistra er en polarhund. Hun trives best ute, og vi hadde en periode da det var veldig vanskelig å få henne inn frivillig. På hytta i Storlien må hun lokkes med masse godbiter om vi ikke har henne i bånd. Hun trives også veldig godt på balkongen, men det er først sist uke vi har kunnet ha henne ute, da jeg kom på at vi kan binde henne fast. Er hun løs stikker hun hodet ut så langt hun kan gjennom hjørnet som man kan se bak hodet hennes på bildet. Og jeg har fått hjertet i halsen noen ganger mens jeg har lokket henne tilbake før vi sluttet med det… Nå slipper vi henne ut i bånd og hun ligger der i all slags vær: snø, regn, vind og sludd, og vil ikke inn før etter mange timer.

Etter å ha fått klartegn fra oppdretteren i går på at det er helt greit å la Mistra trekke oss allerede og fått nytt magebelte i posten i dag dro vi alle tre ut på skitur i marka igjen. Mistra trakk som en helt, men skjønte etter hvert at hun ikke kunne holde tempoet oppe på maks over lengre tid, så på vei hjem gikk det roligere. Å gå på ski uten Mistra framover kommer til å føles veldig tungt og kjedelig når hun gir så bra drahjelp! Det ble ingen bilder denne gangen, det var godt å bare kunne konsentrere oss om å gå på ski.

Nå blir det noen uker med felt og så skal Mistra og jeg være på hytta med mamma i påsken, så det blir nok en del bilder etter de neste ukene.

Snørekjøring :)

2010-02-20T13:31:00.001+01:00

I dag har Mistra fått prøve seg litt på snørekjøring, det vil si å trekke oss på ski. Tidligere har vi hatt henne løs når vi har gått på ski, men nå syns vi det var på tide hun prøvde seg i skiløypene her i Trondheim, og da må hun være på bånd.

Det gikk over all forventning! Etter litt surr med båndet da vi skulle ta på skiene gikk hun foran stort sett hele tiden. Vi fant fort ut det var best at jeg hadde Mistra siden Staffan har skøyteski og går fort uansett. Da fikk jeg litt hjelp av Mistra til å holde følge, og Staffan kunne konsentrere seg om å være fotograf (bildene er tatt av Staffan, selv om det står mitt navn på dem). Det var ganske isete føre, så det krevde ikke mye trekkraft fra Mistra før jeg suste av gårde i løypene om det var flatt eller gikk nedover. I oppoverbakkene slakket hun farten, så det virket som hun var flink til å tilpasse tempoet etter hvor mye hun orket. Vi gikk bare en kilometer eller to, mest for å begynne å gjøre henne vant med skiløypene og reglene som gjelder i dem (gå på høyre side, holde seg foran og ikke hilse på andre hunder eller mennesker). Vi gikk ut tidlig og traff nesten ingen andre mennesker, og ingen hunder, så vi kunne konsentrere oss om å få henne til å gå på riktig side og gå foran. En gang slapp jeg henne for langt bak og hun løp i full fart fram igjen på andre siden, så jeg fikk båndet bak knærne og gikk rett i bakken. Så lenge jeg passet på å ikke slippe henne bak meg var det ikke noe problem etter det. Så dette lover godt for kommende skiturer, og vi gleder oss begge til neste vinter når hun virkelig kan begynne å trekke oss på tur!

Jeg tar også med noen bilder fra en tur i skogen tidligere i uka. Vi har begynt å trene litt spor med henne og har flere ganger lagt spor med hele lunsjen hennes. Hun har tatt poenget fort og vi merker det er bra hodetrening med all luktingen og konsentrasjonen. Når hun kommer inn igjen etter å ha vært ute og gått spor er hun mye roligere utover dagen enn om hun bare har fått løpe masse løs.

På jakt etter mat

På jakt etter mat II, eller kanskje det bare var gøy å grave

Begynner å bli stor jente nå

På sporet

Kratt er ingen hindring

Travhesten

Hytta med mamma, Lorden, Carmela og Mistra

2010-01-29T13:01:00.001+01:00

Sist helg dro Mistra og jeg til hytta til mamma. Det mangler fortsatt en del møbler, men da var det desto mer plass for Mistra og Carmela å boltre seg på. Det var stor gjensynsglede mellom dem, og heldigvis var det så få mennesker i nærområdet at de kunne være ute løse sammen og herje som de ville. Det gikk stort sett i ett første kvelden, mest fra Mistras side, men Carmela sa ikke nei heller før sent på kvelden. Etter en dag eller to klarte de imidlertid å slappe av sammen inne mer og mer (det vil si Mistra klarte å la Carmela være i fred). Det var godt å se at Mistra klarte å legge seg ned med andre hunder rundt uten å være bundet noen ganger. Hun har lært mye av å være rundt andre hunder i noen dager. Blant annet å sitte og vente på maten mens tre matskåler står på gulvet og to andre hunder sitter ved siden av! Det å måtte vente på tur med godbiter og kaviar var heller ikke så lett først, hun skulle jo gjerne få alt, men hun lærte fort.

Lorden hang med så godt han kunne, men kom ikke så langt som å finne ut hvordan han skulle leke med Mistra. Han er ganske stiv og syns vel det er ubehagelig å ha en vill valp rundt seg som han ikke stoler helt på. Han var med ut noen ganger med villjentene og bjeffet ivrig mens de lekte, men syns det var godt å kunne være inne alene også og få en pause. Jeg har dessverre ingen bilder av ham denne gangen.

Vi kom hjem til Trondheim på tirsdag, og Mistra sov stort sett hele onsdagen. Staffan måtte til og med vekke henne for å gi henne lunsjen. De hadde jo klart å sove mye mer på dagen de siste dagene, men sikkert ikke nok, og så blir det mye inntrykk å bearbeide.

Full fart på stuegulvet. Kanskje like greit at pappen fortsatt dekker mesteparten av gulvet

Det gikk med mange valpetenner under helgen

Den beste hodeputen

Ikke noe å si på spensten

Bakholdsangrep

Yndlingsleken til Mistra: å bite i nakken til Carmela. I kombinasjon med snø og is ble pelsen helt tovet i nakken

Muppeten og the Beauty Queen vokter kongeriket fra terrassen. Synd vi ikke fikk bilde av dem nedenfra der folk så dem fra skisporet når de gikk forbi

Bestevenninner

Utsikt fra stuevinduet en ettermiddag

Juleferie

2010-01-04T15:07:00.001+01:00

For første gang dro vi bare til Stockholm i julen for at både vi og Mistra skulle slippe så mye reising. Både før og etter vi var i Stockholm var vi flere dager i Storlien. Det store spenningsmomentet før vi dro var om det skulle være nok snø, og det var det! Det var bra skiføre og kom ganske mye snø under tiden vi var der. Vi tok taxi fra stasjonen, noe jeg mistenker Mistra satte pris på. Ikke så mye på grunn av de fire kilometrene vi ellers hadde måttet gå, men fordi det var –26 grader da vi kom (-28 ifølge taxien). Vi slapp ut Mistra en stund etter vi hadde kommet fram, og hun kom inn igjen som et lyn (blixt) da vi åpnet døra. Neste dag var det noe varmere og vi måtte lokke med store mengder pannekaker og pølser for å få henne inn hver gang.

På en av de første turene tok vi med pulk i den tro at Mistra skulle ligge i den når hun ble sliten. Noen kilometer var ikke i nærheten av nok til å gjøre henne sliten, og å prøve å tvinge en valp med litt snø og is i pelsen og skarpe tenner og klør ned i pulken, med kalde hender, var ikke særlig behagelig, så hun fikk gå hele veien og vi droppet heller de lengre turene med henne. Snart kan hun uansett holde ut lengre enn oss. Det var endel løssnø, så selv noen kilometer slet henne ut, men hun fant fort ut at å gå rett bak oss ikke var like tungt. Helst ville hun gå oppå skiene, som ble litt slitsomt, eller i Staffans tilfelle mellom pulken og beina hans. Selv med stor fare for å enten gå i beina hans eller bli overkjørt av pulken likte hun seg godt der.

Mistra har overtaket

De siste desemberdagene er stort sett bare soloppganger og solnedganger, så det blir mye fine bilder når det er klarvær, men korte dager så lagt nord

Trappen i Stockholm var skummel de første dagene. Mistra er visst også redd for trekkspill (dragspel) og blinde personer, men ikke så mye annet

Vi kom til Stockholm 22. desember og ble til 28. Togreisen ned til Stockholm ble mildt sagt kaotisk, men Mistra oppførte seg bra. Vi startet med å gå de fire kilometrene til stasjonen i –20 grader. Vi måtte bytte fra tog til buss, så tog, så til et annet tog og til slutt bil, og ble en time forsinket. Fra Sundsvall satt vi i en kupé med 16 seter, 9 hunder og en katt!

Mistra sjarmerte alle og ble tatt inn i familien som barnebarn nummer to. På julaften var hele familien samlet, inkludert Vilmer på et halvt år og Mistra. Mistra måtte være bundet, men syns det var helt greit når hun fikk flere leker i julegave, særlig et kiwikosedyr som lagde pipelyder.

Puslespill under frokosten

Siden Mistra svelger tyggebein så fort de er under ti cm må vi holde dem fast. Hun kan tygge på dem i timesvis, så Staffan prøver å lese bok samtidig

Hun begynner å bli en nydelig polarhund, og ikke bare en søt kosebamse

Vi håper voksenpelsen ikke trekker til seg like mye snø når det er nullføre

Vi har ikke TV i Trondheim, så TVen i Storlien var til tider veldig interessant

Skogstur på søndag

2009-12-01T19:15:00.001+01:00

På søndag lå det et tynt snølag på bakken og det ble en koselig tur til skogen for alle tre. Mistra lekte fjellrev og jaktet “mus” i snøen (hun hoppet høyt og landet med forbeina på gresstustene så snøen falt av, ålte seg bortover bakken og hoppet rådyrhopp gjennom gresset). Så vi syns hun skal hete Fjellreven Mistra av Vinterborgen i stedet for Freidige Mistra av Vinterborgen som det står i stamtavlen :)

Villdyret er tilbake

“Musejakt”

Gøy på valpekurs

2009-11-25T22:02:00.001+01:00

Staffan var alene med Mistra på kurs denne gangen. Som sist ble han igjen etterpå og lot Mistra leke med Ronja, en malamutevalp som går kurset med oss. Jeg kjente henne nesten ikke igjen da jeg møtte dem i døren, og håpet det ikke var vår hund han hadde med seg. Vi håper dette blir en livslang rekord i hvor skitten hun kan bli, men er redd for at hun kommer til å klare å slå den…

Jeg lover, det var ikke min feil, det var Ronja som dyttet meg ned i bakken

Glad og fornøyd etter mye lek og moro

Nærbilde av pelsen

Det ble full dusjing med sjampo for første gang, som gikk overraskende bra

Nydusjet

Klar for (forhåpentligvis) en lang natts søvn

En uke med Mistra

2009-11-14T19:31:00.001+01:00

Nå har Mistra vært her en uke og virkelig funnet seg til rette. I natt sov vi til og med i soverommet mens hun selv valgte å ligge i stuen ved døren til balkongen. Praktisk med en polarhund som kuldesperre så det ikke blir så kaldt utover vinteren. I natt var vi også ute med henne bare én gang. Vi er mye ute på korte turer i nabolaget, og trener på sitt, ligg, kontakt og hit. Å klippe klørne, børste henne og til og med dusje henne litt går helt fint så lenge hun har noen pølsebiter å spise på. Hun er våken litt lengre av gangen nå og elsker å ligge på ryggen og kose/leke/sove, egentlig stort sett når som helst.

På onsdag var vi på valpekurs og ble virkelig imponert over henne. Hun lærte fort både sitt og ligg (uten signalordet foreløpig) selv om vi ikke hadde trent på det fra før, og holdt seg stort sett stille og rolig selv om det var 6-7 andre valper rundt oss. Selv om bussen var litt skummel på vei hjem også, klarte hun ikke holde seg våken hele veien etter en kveld med mye inntrykk.

Det er ikke så lett å ta bilder av henne ute når hun løper masse og kommer rett mot oss i full fart om vi setter oss ned for å ta bilder, derfor er det mest innebilder nå.

Sokken er veldig populær, både som draleke og med en ball inni

Kosestund på gulvet (foto t.h.: Staffan)

Kunsten å slappe av

Da jeg satte i gang å støvsuge gjemte hun seg i skapet der støvsugeren pleier å være

Skitten etter en tur i skogen (begge foto: Staffan)

Villdyret

2009-11-08T20:29:00.001+01:00

Mistra har nå funnet seg godt til rette og er trygg på det meste både ute og inne. Hun begynner å syns det er veldig morsomt å være ute, særlig når hun får løpe i det høye gresset! Da bykser hun fram, stuper og kjemper seg gjennom. Vi har vært på en litt lengre tur i dag og utforsket skogen, lekt i sanden på volleyballbanen og sett på bilene på veien. Mennesker er veldig spennende og morsomme, hunder og katter er interessante og mørket er litt skummelt. Vi er ute med henne noen ganger om natten, og hun er veldig flink til å gå på do ute. Her er noen bilder fra de siste to dagene.

På tur i nabolaget

Ballen hadde ikke en sjanse da villdyret bestemte seg for å angripe…

Villdyret med smokk (napp) i munnen som hun fant på veien

Mistra er hjemme :-)

2009-11-06T20:54:00.001+01:00

Da har Mistra vært her noen timer og vi har fått tatt en del bilder. Togreisen gikk veldig bra, hun sov stort sett hele veien. Trondheim sentrum, derimot, det var ganske skummelt med mye trafikk og folk, og attpåtil kjørte to brannbiler forbi i full fart med sirener! Da pep hun en del og fortsatte delvis på bussreisen opp til Moholt. Her hjemme har hun sovet mesteparten av tiden, ellers har hun vært ute noen turer, sett seg rundt her inne og prøvesmakt noen møbler. Griseøret smaker veldig godt om hun myker det opp først ved å slikke på det, det var godt å se at hun brukte kreftene så ivrig på det i stedet for stolene, i hvert fall hittil ;). Det virker som hun savner både mor, søsken og alt det hun er vant med. Hun piper en del, men det er vel ikke så rart etter en sånn dag. Det tar jo litt tid å venne seg til å være i en leilighet med bare oss to, etter å ha vært vant med å ha selskap av mye mennesker og ikke minst hunder.

Hos oppdretteren (foto: Staffan)

Det var best å ligge på gulvet og sove, gjerne med tungen langt ut

En veldig behagelig stilling, syns Mistra, tror ikke nakken min ville vært enig

Det var litt frustrende først at hun ikke fikk tygd ordentlig på griseøret fordi det var så hardt, men så fikk hun inn teknikken

Fórboksen ble en bra leke

Mistra

2009-10-23T21:34:00.003+02:00

Nå har vi fått vite at vi skal få valpen som har rødsvart bånd! Vi trodde først dette var en hann og at vi satt med alle tre hanner i fangene våre under sist besøk, men så oppdaget vi etter hvert at det var en tispe. Hun var den av tispene som søkte seg mest til oss, og lå i fanget mitt en stund og lekte med hendene mine før hun sovnet. Det er noen bilder av henne i de to forrige innleggene, men jeg dem ut her igjen så dere slipper lete dem fram.
Vi henter henne antakelig fredag 6. november, så nå er det to uker igjen å vente. Tiden går saktere og saktere, men det hjelper å få masse bildeoppdateringer fra oppdretteren, som dere kan se her: Vinterborgen

De to nederste bildene er tatt av Staffan.

Fra første besøket, titter fram fra kaosetSover søtt i fanget mitt

Valpebesøk II

2009-10-15T20:53:00.001+02:00

Denna gången sitter Staffan vid tangentbordet.

Vi åkte tillsammans till Vinterborgen för att se på valparna. Vi vet ännu inte vilken som blir vår, så vi tänkte att alla skulle få lika mycket uppmärksamhet. Så blev det inte, utan hannarna var de som först sökte sig till oss och vi satt vid ett tillfälle med alla hannar, men inga tikar. De rev och slet i ryggsäckarna som vi satte på marken, men deras destruktiva förmåga har inte kommit på topp ännu, så det märktes ingen skillnad när de slitit i remmar en stund. De var också duktiga på att knyta upp skosnörena, även med dubbelknut. Om de kan knyta upp vid några få veckors ålder så ska vi nog kunna lära vår hund att knyta skosnören om vi bara får lite tid. Är det brukshund så är det. Vi lämnade Trondheim klockan ett och kom tillbaka till Trondheim station halv tolv. Besöken hos Vinterborgen blir längre och längre.

Alle bildene er tatt av Staffan.

Trots en del slitande i remmar i ryggsäckar så är de fortfarande för små för att kunna göra någon skada.

De åt när de hade möjlighet

Praktiskt att fotografera samojeder så man kan ställa in vitbalansen efter pälsen.

Besøk hos oppdretteren!

2009-10-05T19:13:00.001+02:00

I går var jeg på besøk hos Vinterborgen, oppdretteren vi skal kjøpe valp fra. Staffan var i Sverige og ganske misunnelig, men vi drar begge igjen om bare en uke. De er nå nesten fire uker og blir mer og mer interessert i verden rundt dem, men det er ikke så stor fart ennå. De vagger bredbeint rundt, tygger litt på hverandre og alt annet som er i nærheten, men det er heldigvis ikke så mye kraft i kjevene ennå. Pelsen er blitt ordentlig myk og halene står rett til værs med spisshundkrøll. Vi får ikke vite før om et par uker hvilken valp vi skal få. For flere bilder, se Vinterborgens hjemmeside

Nuss til morDet er faktisk mulig å se litt forskjell på dem nå, selv om alle er hvite (men de har fortsatt hvert sitt garnbånd rundt halsen) :)Pause fra kaoset, Molly syns ikke det er så koselig lenger med ni valper som etterhvert får ganske skarpe tenner og klør, så det gjelder å kjempe for melken når man har mulighetenSkal vi leke? Om noen måneder sover Mistra ute i snøen akkurat sånn, med en større hale å legge over snuten Pustepause Stående buffet, det ble mye styr, piping og småbjeff når det var så langt opp

Litt bilder fra sommeren

2009-08-22T16:00:00.008+02:00

Bedre sent enn aldri... Her er noen bilder fra da vi var på hytta i sommer. Siden det ikke har blitt så mange andre turer i sommer er det ikke så mye andre bilder å legge ut. Forhåpentligvis blir det noen teltturer etterhvert i høst.

(Foto: Staffan)

Carmela

Lorden

Stedet der flyet krasjet. Laven er fortsatt ikke vokst tilbake etter over seksti år.

Her slo en av motorene ned og lagde en grop en halv meter dyp.

Flyskroget

En av motorene.

På vei ned langs Sølenryggen

Sølenskardet

Mot Renåskarvet

2009-06-03T19:14:00.012+02:00

The term is coming to an end, and I had my first exam yesterday. The second (and LAST!) is this Tuesday, and then I'm staying here until the 15th.

Here are some pictures from yesterday and today:

Purple sandpiper (fjæreplytt), glaucous gull (polarmåke) and male eider ducks.

This is what it looks like by Nybyen at the moment. The snow is melting, and in town there are only patches left here and there. Even so, there is obviously still an avalanche risk. The last picture shows an avalanche that went sometime after last night.

Boat trip and town wildlife

2009-05-15T14:25:00.016+02:00

Sitting in the lab last week counting Calanus (zooplankton) a guy came in and asked for someone to help him with some fieldwork. He was going out on a tourist boat, so a six hour trip in Isfjorden and a free dinner was included! I was lucky to be in the right place at the right time, and the three others sitting with me either were busy that day or not as interested. We left at 7pm the next evening, spent about half an hour in the water outside the airport taking water samples before the boat continued into Isfjorden towards Billefjorden, and we could just relax and enjoy the rest of the trip. The fulmars were all the time sailing past us on the wind, sometimes only a few meters away. We went to the ice edge in Billefjorden, where we saw several polar bear tracks (mother and cub) going towards a seal breathing hole, and we also saw a seal very far away, but unfortunately the polar bear did not show up this time either. On our way back to town we enjoyed the midnight sun and the surrounding snow clad mountains.

One thing I'll really miss from Svalbard is all the wildlife. Here I actually go to town to take pictures of reindeer, geese (pink-footed/kortnebb- and barnacle/hvitkinn- geese) and snow buntings. They usually graze at the same places, so it's easy to find them, and they are fairly trusting.

Going out the barack door yesterday I scared a fox a few meters away. Someone must be feeding them (it's not allowed since they carry a parasite which can transfer to humans), because it soon turned around again and ran towards me. I sat on the steps, and it came as close as one meter from me! Even when I moved it did not get scared, only if I moved towards it. These pictures were absolutely worth coming ten minutes late to class!

Here I've recorded two short videos with my old compact camera, one showing parts of Nybyen, the other the mountain behind my barack, Gruvefjellet, where the little auks are breeding. If you listen closely, especially on the second video, you can maybe hear them.

Bjørndalen cabin, reindeer and little auks (many pictures!)

2009-05-05T19:49:00.017+02:00

The birds are really starting to come back to Svalbard, and even in the mountains right above Nybyen hundreds of little auks are flying around the steep cliffs, and can be heard down to the valley bottom.

The reindeer are both easier to spot now and move around more. They have their favorite places, so if you know where to look it is almost possible to see them at any time if you just walk around town a bit. Especially below the church and by the airport they can often be seen. Walking by the road from Bjørndalen to Longyearbyen this Sunday we saw four reindeer almost being hit by the bus taking the tourists from the airport!

I spent the weekend in the student cabin in Bjørndalen with three other students. We took some short walks down to the water to watch and take pictures of birds (fulmars/havhest, glaucous gulls/polarmåke, black guillemots/teist and kittiwakes/krykkje), foxes and polar bear tracks! A polar bear was actually observed walking over the ice by the airport towards Bjørndalen on Friday night, and must have walked a few hundred meters from the cabin around midnight. So close! It was very fun to see the tracks, but we all really wish we had seen the bear as well. If we had only gone out at the right time and looked down towards the water...

A very trustful black guillemot swam close to land and often dove down in the water.

Easter trip

2009-04-09T12:25:00.019+02:00

Staffan and I started an eight day ski trip last Sunday with three friends. The plan was to start at mine 7 in Adventdalen and go east towards the east coast as far as we could get, and then come back partly through Adventdalen to Bolterdalen. We started off in the afternoon with sunshine and -20 degrees. The first hill was steep and long, especially for those pulling heavy pulkas with tents, stoves, and food for over a week. The first day everything always takes more time than usual when everyone has to adjust their gear, so we did not get very far, and put up camp on the plateau after the hill. It was already getting late when we finally got inside the tents after putting them up, getting all our stuff inside and not the least putting up the tripwire against the polar bear. Staffan and I got ready to start our stove, but we soon realized that something was wrong when we heard a strange sound from the pump. Staffan tried to fix it, but it was not possible for him to work with his gloves on. Usually the skin turns white before you get a frostbite, so he figured that as long as they were not white he was fine, but it was cold working with the metal in -22 degrees. In the end we realized we needed a long screwdriver to fix it (which we of course never bring with us on trips), so we ended up borrowing the stove from the other tent, and did not get dinner until 11 pm.

The next morning we went back again towards mine 7 to try and borrow a screwdriver. At the northern lights observatory (Kjell Henriksen Observatory) we got to borrow a screwdriver, and when that did not help, we also got to borrow the internet to find the number of a service center that gave us a clue on how to fix it. We finally realized that a silicone ring between two parts was missing, and got it working again.

That evening Staffan discovered a fairly big blister on his one finger, and that all the other finger tips were a bit numb. The next morning it was no better, so we decided it was best to go home and not risk the frost bites getting even worse. We packed our stuff and took down the tent in wind and snow, with low visibility and the wind making it a bit difficult to pack everything down. For the first time on a trip I appreciated having a gps with us. Usually we would stay in the tent on a day like that, but it was no big problem finding our way back, even though we could barely see what the ground looked like a few meters ahead.

Back in Longyearbyen we went to see a doctor about the frost bites. There is usually nothing they can do unless they are very severe, so Staffan was only told to stay inside and keep his fingers warm so they will heal as quickly as possible. So now we have a week to spend inside with lots of movies from the library, good food and after a few days maybe some short day trips outside.

Reindeer and a visit to Svalsat

2009-04-08T14:05:00.014+02:00

On a snowmobile trip in Adventdalen and out to Bjørndalen we came over some reindeer sleeping in the snow. Unfortunately we disturbed them, but they only got up and started grazing, except these two. One of the next days we came upon a little family of what seemed to be a mother, father and calf, coming over Sarkofagen and Larsbreen over to Gruvefjellet.

Thursday before Easter the whole biology class went on a trip to Svalsat, the worlds northernmost satellite ground station. Because of their unique position so close to the pole, and another station in Antarctica under the same company, they are among the most important stations in the world. Being close to the pole they are able to catch the signals from the satellites much more frequently than other places on Earth, and NASA are among the organizations using data gathered by this ground station.

The coal mine in Svea

2009-03-22T14:57:00.005+01:00

The Norwegian coal company on Svalbard, Store Norske Spitsbergen kullkompani, has only two mines running today. Mine 7 near Longyearbyen only produces coal for our local power plant, while the coal mine in Svea exports the coal to Europe. Last Friday I went with half my biology class (the other half went on Thursday) to Svea. We took a small plane across the mountains, and after about 20 minutes we arrived in Svea. First we got a tour of the area and learned how they transport the coal from the mine to where the ships can dock. After lunch we also got to drive into the mine, walk around and see the machines at work.

Ta sjansen, Platåfjellet and moraine cave

2009-03-21T16:20:00.006+01:00

Here comes a short summary of the past two weeks and some pictures. A friend of mine from Trondheim came to visit me for a week. We had fantastic weather last weekend and I got to see the sun on my way to school for the first time. Last Saturday was the last day of Solfestuka, the Sun week celebrating the return of the sun. A lot of people from Longyearbyen went across the valley to Hiorthhamn to see Ta sjansen, where 18 "sleds" competed against each other on being the fastest and most original.

This past week we have been on several day trips in the area, but a trip to the student cabin in Bjørndalen was cancelled when we woke up to a strong wind and snow, and we could not even see the mountains on the other side of the valley. We were in the moraine cave and took a trip over Platåfjellet to the rifle range to practise with my rifle. Unfortunately, we didn't know that the door was open, but frozen to the ground, so we assumed it was closed, and did not get to practise. On our way over Platåfjellet we went by Svalsat, one of the worlds most important satellite stations giving data to NASA, among others.

Mom on visit

2009-03-10T10:04:00.005+01:00

This weekend my mom came to visit me. She arrived on Thursday and stayed till Sunday. On Thursday evening a filmmaker called Jason Roberts showed a program in a new BBC series called Nature's great events at UNIS. The program he showed was called The great melt and was about the big shift in Arctic areas from cold winter to summer, and the great changes in wildlife following the snow melt. A lot of the filming was done on Svalbard, and the pictures were really spectacular. It was even more special when I could recognize some of the scenery and animals. Usually nature programs show nature and wildlife that I have never seen and therefore seem so remote.

The next day we hiked up on Longyearbreen, the only place where there was some blue sky among the fog and low clouds. On our way back to town we heard a bark, and soon realized it was not a dog, but an arctic fox, maybe calling for a mate. It was running high up in the mountain, but I managed to get some pictures.

On Saturday we were picked up at the hotel in the morning and driven to the end of the road in Adventdalen, for a dog sled trip. We were met by over 30 alaskan huskies eager to get out and start pulling. By the time we had put the harnesses on all the dogs and put the right dogs in the right places in front of the sleds, most of the dogs were howling, barking, trying to start pulling and rolling around on the ground. It seemed like we had gotten the most restless dogs. While some of the other dogs were even lying down, ours were jumping around, and one was even yelling like a hyena. Finally we got started, with mom comfortably in the sled and me steering behind. It was wonderful to start the dogs and hear the sudden stillness, only the sound of the sled and the running dogs. We were six tourists on three sleds, and a guide at the front. The trip went into a side valley of Adventdalen called Bolterdalen. In the beginning we had just low clouds and got a fairly good view of the valley, but on the way back it started snowing and we could not see much. During the trip we changed places, and both got to try sitting in the sled and steering. The dogs were mostly eager to run, and as soon as we stopped they started barking again. We had to stand on the break and dig it into the snow to stop them from starting before we were ready. After one to two hours we got back to the dog yard and got the dogs back to their houses.

On Sunday we tried to get into the moraine cave by Nybyen, but the entrance was completely snowed over, and would probably have taken at least half an hour to dig out. On our way up we heard a fox barking again, probably the same as on Friday. It took some time to distinguish it from the white snow, but we managed to get some pictures before it disappeared.

Longyearbyen has just over 2000 inhabitants, 40 000 visitors each year and three gourmet restaurants. Staffan and I had dinner at one of them (Huset), which is one of Norway's best, when celebrating his birthday, and mom and I had dinners at the other two! We have tasted deer, a delicious chocolate cake with all sorts of tropical fruits, Arctic char (the only freshwater fish on Svalbard), lemon pie and white chololate mousse. I also got to eat breakfast at the hotel, where they had everything you could wish for for breakfast. It was really nice to be treated to such good food and get a break from the food I usually eat here, where everything good is so expensive.

Tent trip to Bjørndalen

2009-03-02T19:56:00.003+01:00

This Saturday two friends of mine and I took a taxi to Bjørndalen and went skiing south through the valley. We stayed just one night and went back the same way on Sunday. We were very lucky with the weather. Closer to Longyearbyen it was blowing and -20 degrees, but we were protected from the wind down in the valley, so -20 did not feel near as cold as it could have. On our way out on Saturday we passed a herd of reindeer grazing as they are doing continually now in winter to get enough food. It is amazing how they can survive on some frozen lichens and dead grass through the harsh winter. I really got to try out my (or rather, Staffan's and my) new lens (100-400mm). One great advantage with a good telelens is that you don't have to get as close to the animals and disturb them to get good pictures. They were maybe 50 m from us and didn't seem to mind us even though we ate our lunch there. Quite often there is not enough food in the winter for them and many die, so it is important not to disturb them and make them use more energy on moving than they have to.

We did not go very far before we set up camp so that we would have lots of time to put up the trip wire fence (with signal shots to warn us of polar bears) and get the camp up before it got dark. It takes some time to get used to some new routines up here like carrying a rifle and putting up trip wire around camp, so it was good to use this trip as a learning experience for longer trips in the future. To put up the trip wire we set four of our skies some meters from the tent so they made a rectangle. Then we put a signal shot on each ski and connected them all with a wire. If a polar bear goes towards the tent and tries to get past the wire, the wire is tightened and a pin going out from the signal shot triggers a shot going straight up. That will scare the polar bear away, most likely for good, but if not it at least gives us enough time to get our signal pens and firing at it, and grabbing the rifle lying ready right outside the tent.

We did not see any polar bears on this trip, and it is not very common so close to Longyearbyen, but does happen once in a while. It would be very nice to see one some day, but hopefully at a safe distance and in good visibility. The next day we took an easy morning, packed down the camp and went back the same way. When we got to the fjord we even got to see the sun, glowing a deep red and coloring the ice and water and mountains around us. I think that was the best view I have ever had during lunch!

Icebreaker party and the sun

2009-02-25T13:39:00.004+01:00

Now that Staffan has left I have time again to write. Every semester new students arrange a party for all students (and staff), called the icebreaker party. We chose the theme time periods and everyone had to find/make a costume that fit the theme on their ticket (ancient Greece and Rome, Vikings, before humans, stone age, knights and princesses (Staffan and I), -69/hippies, the future/aliens and the end). The students made all the food themselves (for 160 people), made lots of decorations and arranged some entertainment. We dressed up as a dragon with Staffans green sleeping bag, a green balaclava, and wings, a spine and horns made out of cardboard. I'll put out a picture as soon as I get some from those who took pictures of us.

The next day (Sunday 22nd) we got up early and went up on the mountain Trollsteinen. It was probably the best day yet with the sun hitting the mountains around us for the first time, absolutely clear weather and no wind, but fairly cold. As I came up on the last ridge I saw the sun for the first time in 52 days! We stayed on the top for at least an hour watching our shadows and just enjoying the light, the view and the sun. It is already quite high above the horizon and is up for severel hours, but here in Longyearbyen it doesn't come until the 8th March (the mountains around are too high).

Ice cave

2009-02-15T20:48:00.004+01:00

This time it is Staffan behind the keyboard.
I came to Longyearbyen 10th of February. The last time it was very easy to find the right gate: Find the gate were people have the warmest clothes and the males have the longest hair, both in the face and on the head. Warm clothes were a sign even this time, but not the hair. There were some tourists with fur caps and some scientists with expensive outdoor clothes. You see that they are scientists on their way to fieldwork when they have expensive outdoor clothes and computers. If you are not sure, just take a look on the luggage they pick up on their destination. Scientists have more luggage compared to others and store scientific field equipment in metallic boxes. I was not an exception to the gang with warm clothes since it was a long walk from the place where we intended to meet to go to Nybyen.

We made a trip to an ice cave one of the first days after my arrival. It was not like the one Erin had been in before since it was both much longer and more icicles instead of stones. It was also different from the one I had been in before since there were not as many ice crystals. The first fifty meters took a long time since we stopped and photographed the whole time. The next went much faster since we got used to the icicle formations. It is difficult to estimate the length of a cave, but we were there almost three hours, including lunch. It was possible to get to the end of the cave without any aid, but it was nice with an ice axe to use as a break in the icy slides. It had been impossible to get up without any aid from ice axes and crampons.

I was surprised of the light up here. When I lived in Lofoten during one year, which has one month without the sun over the horizon, I thought it was day light a couple of hours every day, even if the shutter speed said something else. I thought this impression was because I was used to the darkness. It was daylight even for me the first day in Longyearbyen, even if it is a couple of weeks left until the sun reaches over the horizon.

I will work with my master thesis the weeks on Spitsbergen. The view from the reading rooms in UNIS is much nicer compared to the reading room in Trondheim. In Trondheim the view is of a computer room on the other side of an atrium and a pendulum which turns with the earth’s rotation since it is seven storages high. Here the view is over the fjord and the mountains on the other side.

All pictures are taken by Staffan.

Nordlys og tur til Adventfjorden

2009-02-08T11:39:00.004+01:00

Onsdag 4.2 fikk jeg endelig se nordlys igjen! Studentene strømmet ute forbi vinduet mitt rundt kl 11, så da var det bare å stå opp, kle på seg igjen og finne fram fotoutstyret. Det var tett mellom speilrefleksene og stativene stod på rekke og rad. Det tok litt tid før nordlyset virkelig kom igang, men nærmere tolv var det over store deler av himmelen, av og til litt rødlig og det endret form og flyttet seg hele tiden. En stund var det til og med rett over oss.

I går var jeg på tur til andre siden av Adventfjorden. Det var fint å få se Longyearbyen fra en annen vinkel, og det var så klart at vi kunne se helt over til andre siden av Isfjorden. Nå er det helt tydelig rødt i horisonten i sør, og det er vel ikke så altfor lenge til lyset treffer fjellene rundt oss. Isen begynner å legge seg i Adventfjorden, så holder vinden seg stille framover får vi kanskje isen tilbake. Selv i -20 grader er vannet åpent og vi kom over sørpe da vi krysset dalen. De fleste områdene rundt Longyearbyen er helt åpne for scooterkjøring. Eneste begrensning er at man skal holde seg under fartsgrensen på 80 km/t. Det fins noen unntak, blant annet området rundt Larsbreen som er forbeholdt skiløpere, og Bolterdalen der alle turistene drar med hundeslede. Vi merket stor forskjell nå da turen gikk ved Adventdalen. Det var scootere overalt, og på vei hjem så vi blant annet fjorten scootere tett på rad, antakelig turister. Og turistsesongen har ikke engang kommet ordentlig igang. Vi holder oss nok mest til Larsbreen framover.

Nytt kamera, tur til morenegrotte

2009-02-01T10:47:00.014+01:00

Denne uka har vi begynt med kurset Svalbards historie. Det er et intensivkurs med forelesninger hver kveld i to uker til sammen, derfor har det ikke blitt tid til å skrive på bloggen før nå. Jeg skal ikke ta eksamen, men følger forelesningene. Det blir et opphold uka som kommer, så en uke til med forelesninger og så er det eksamen. Nå har både det nye kameraet, objektivet (100-400mm) og resten av kamerautstyret som vi bestilte kommet, og jeg fikk endelig skiskoene mine i posten på fredag. Objektivet får jeg nok ikke testet ordentlig før det blir lysere og dyrene blir mer synlige. Kameraet er jeg veldig fornøyd med, det er enda bedre enn ventet og har flere funksjoner som jeg virkelig savnet i det gamle kameraet. Skiskoene virker veldig bra. Jeg testet dem for første gang i går, og tror de kommer til å holde meg mye varmere enn de gamle, i tillegg til at de går lengre opp og er stivere, som gir bedre støtte når jeg kjører ned bakker.

På mandag var det klart vær for første gang på en lang stund, og det var en utrolig stor forskjell i lyset! Jeg gikk ut en tur midt på dagen og måtte bruke lang tid opp bakken fra UNIS mot sentrum for å hele tiden snu meg rundt og se på alle fjellene jeg aldri har sett før. Vi kunne se langt inn i Adventdalen og strukturen i fjellene var mye mer tydelig. Før så vi bare konturer. Jeg kunne til og med skimte litt rødt lys innerst i Adventdalen. Dessverre hadde jeg ikke med kamera, men på onsdag ble det noen bilder, selv om forholdene ikke var like bra. Det er mulig å gå opp på taket på UNIS, der man har 360 graders utsikt med fjell på alle kanter, alle disse bildene er tatt derfra.

Mot Nybyen

Adventdalen

Adventfjorden

I går (lørdag) var vi fem stykker som hadde tenkt oss til morenegrotten i Larsbreen. Det var meldt snø og litt vind, så vi tenkte det var best å satse på grotten i stedet for en lengre skitur. Da vi kom opp på Larsbreen var det så klart og fint vær at vi bestemte oss for å gå opp til Trollsteinen. Det var min første tur dit, og bortsett fra noen lave skyer i dalene kunne ikke forholdene vært bedre. Skare og et lite lag med nysnø, vindstille, måne og stjerneklart! På vei ned stoppet vi innom morenegrotten. Vi gikk/ålte oss sikkert over 100 m inn, over fryste moreneelver og steiner. Flere steder var det snøkrystaller i taket. På kvelden gikk jeg ut for å se etter nordlys. Jeg har ikke sett det siden første helgen, både fordi det har vært lite nordlys og fordi det har vært mye overskyet. I går fikk jeg endelig sjansen til å fotografere det for første gang.

Månen er tilbake over Larsbreen

Toppen av Trollsteinen, utsikt sørover

Utsikt fra Trollsteinen mot sørøst

I morenegrotten ved Larsbreen

Nye skisko etter en halvtime krabbende rundt i grotten

Is og sand i taket

Snøkrystaller

Nordlys over Gruvefjellet og Sarkofagen

Skiturer rundt Larsbreen

2009-01-25T17:12:00.010+01:00

Nå har vi kommet ordentlig i gang med forelesninger, men det har likevel blitt tid til flere turer siden sist. Vi hadde fri både onsdag og torsdag denne uka, og da måtte vi selvsagt ta oss noen skiturer. Det er herlig å komme ut og se lyset midt på dagen, selv om det ikke er så veldig tydelig når det er overskyet. Vi kommer oss vanligvis av gårde mellom ti og elleve for å være oppe på breen når det er som lysest mellom tolv og ett. Det er stort sett Larsbreen som alle drar til nå (se kartet). Det er lett å komme seg dit (selv om det er veldig bratt på vei opp), snøscootere har ikke lov til å kjøre der og det er ikke like stor fare for isbjørn som i Adventdalen.

På onsdag var jeg på skitur med fire andre til Sarkofagen. Det var stort sett helt vindstille og noen minusgrader, og utsikt fra toppen over Longyearbyen, Adventfjorden og fjellene på andre siden.

Neste dag var planen å prøve å komme seg opp på Trollsteinen eller Gruvefjellet, men da vi kom opp på Larsbreen blåste det opp, begynte å snø og drive og sikten ble for dårlig til at vi ville fortsette. I går, lørdag, derimot, var det stort sett god sikt og vi kom oss til Gruvefjellet. På vei opp stoppet vi og tok en drikkepause på breen med utsikt ned mot byen. Da vi skulle gå igjen merket vi at de lave skyene over byen kom nærmere, og plutselig rullet det tåkedotter over fjellet mot oss. I løpet av noen få minutter så vi ikke byen i det hele tatt, nesten ikke lyset derfra heller, før det ble klart igjen i løpet av like kort tid. Heldigvis skjedde det ikke igjen under dagen og vi fikk god utsikt innover Adventdalen mens vi spiste lunsj. Det første bildet er tatt like før tåken kommer, det andre bildet er tatt i omtrent samme retning fra akkurat samme sted. Lysene fra Longyearbyen skimtes til venstre i bildet. Det nest siste bildet er tatt fra Gruvefjellet mot byen. Det siste bildet er av Trollsteinen.

Første uke med forelesninger

2009-01-17T19:40:00.009+01:00

Vi har såvidt begynt med forelesninger, men det har vært en rolig (norsk rolig...) start (UNIS på bildet til venstre). Jeg har allerede sett flere reinsdyr på vei til og like ved UNIS, syv til sammen. De er som kjent korte og tykke siden de ikke har noen naturlige fiender her (isbjørnen er et marint dyr og spiser ikke reinsdyr) og er tilpasset det harde klimaet. De har flere ganger stått i veikanten, bare noen meter bort, og gravd i snøen etter lav og lignende. Det er utrolig at de får nok mat når det i utgangspunktet er så lite vegetasjon her. Men de har faktisk størst problemer når det er milde vintre, for da dannes ofte et islag over bakken som gjør at de ikke kommer til maten. Ellers har jeg sett noe spor etter rype og mye spor etter polarrev, som jeg også tror jeg så den første uken. Når det blir lysere ser vi nok de nesten like ofte som reinsdyr.

Det har ikke blitt så mange bilder siden sist, selv om det har vært noen fototurer. Når det er så kaldt må jeg først varme et batteri og sette det i kameraet (gjerne i 20-30 minus med litt vind, mens jeg står stille over lengre tid), så holder det for kanskje 10 bilder som hvert tar fra 45 s til 6-7 minutter, før jeg må sette i et nytt, oppvarmet batteri. Siden jeg bruker en funksjon for å forbedre bildekvaliteten (støyreduksjon) tar det dobbelt så lang tid før bildet er ferdig, så jeg må vente i opptil 12-13 minutter mellom hvert bilde. Men når jeg ser resultatet er det stort sett verdt det!

Sist helg var det fullmåne, som virkelig gjorde stor forskjell på lyset. En dag da månen sto opp ved 10-tiden (det er nesten så man lærer seg dens bevegelser som man pleier med sola) føltes det som morgen da den kom over fjellkanten. Dessverre står den nå opp ganske sent på kvelden, og vi må vente til 9. februar før det blir fullmåne igjen. Til gjengjeld får vi mer lys fra sola nå. Det merkes virkelig forskjell på lyset midt på dagen og på morgenen/kvelden.

Jeg lånte en rifle fra UNIS på onsdag (de kan lånes en uke av gangen), så endelig fikk jeg ordentlig mulighet til å dra på turer. Det er vanskelig å dra om man ikke har rifle, da gjelder det å finne noen som har det og kunne tenke seg på tur samme sted/tid som deg. På onsdag ble turen dessverre avlyst, da det blåste og snødde kraftig, til tider hadde jeg bare 20-30 m sikt utenfor vinduet her. Bildene er tatt med under ett minutts mellomrom. På torsdag kom jeg ut med tre andre og vi gikk en liten skitur opp på en av de nærmeste breene (Longyearbreen) før vi måtte snu da sikten var stort sett nede i 30-40 m.

I dag gikk vi også fire stykker på en tur, denne gangen til fots, og målet var det nærmeste fjellet innover i dalen, kalt Sarkofagen, som gir en fantastisk utsikt over Longyearbyen. Vi kom ikke så langt denne gangen, men fikk oppleve en utrolig fin utsikt fra Larsbreen på den lyseste tiden på dagen. Det var til og med vindstille på toppen, selv om det blåste en del nede i Nybyen! Dessverre ble det bare fire bilder etter at jeg endelig fikk kameraet til å virke. Det har vært ganske ustabilt i det siste (ikke på grunn av kulden). Antakelig må jeg kjøpe et nytt kamerahus, å være på Svalbard uten kamera er jo ikke aktuelt! Jeg er helt til høyre på bildet.

10th January: practical training, last day of safety course

2009-01-11T12:33:00.007+01:00

This Saturday all 110 participants in the course, plus probably close to 10 instructors met by Nybyen (where the students live) and walked about 20 minutes farther into the valley, close to Longyearbreen (Longyear glacier). It was dark, about -30 and close to -40 with the wind chill. After a while the wind died down, which made everything a lot more comfortable, and most of the time I was nice and warm. We went through three stations, and I started with emergency camp and first aid. I was picked out to be one of the four victims, and was supposed to have a broken arm. I probably learned just as much from being the victim as treating one. They were fairly good at keeping me warm, but it does not take much to start freezing when you are lying on the ground exposed to the wind, even though I had four layers on my legs and six layers on my upper body.

Next we were supposed to rescue three victims from an avalanche. We found the first two with our avalanche beacons whitin five and eight minutes, which is very good, but the last victim did not have a beacon and it took much longer to find him (they were only dummies).

On the last station we put up a rope system for lowering a person down a supposed glacier crevasse (it was really just a steep hill), and in the end carrying a person with him up the slope by using a harness on the victim attached to the rescuer. It all went quite well, and it was very good to test everything we have learned this week in the dark and cold with lots of clothes on.

On the way back they actually demonstrated how a helicopter rescues people. It flew in from the airport and first tried to land on a big open plain where several instructors were ready to guide it down. However, there was a lot of loose snow and with the mountains on both sides there was a lot of wind and turbulence, so it did not manage to land as planned. Instead, it actually came over to the ridge we were standing on instead and sent down a rescuer to the ground. He grabbed the nearest student and took her with him into the helicopter!

When we were finished outside, everyone went down to UNIS, we took a short written test and then got pizza and drinks and sat and talked in front of the fire in the cantina till the evening.

8th-9th January: last half of safety course

2009-01-11T11:27:00.009+01:00

8th: We started at the rifle range, which is located above the airport, near the top of the mountain. The range is lit up by floodlight, giving a nice view of the moonlit and steep mountainside closing in the range. We started by going through theory about the rifle and general safety rules, and he demonstrated how we load the rifle. UNIS uses Ruger M77, calibre .30-06. Then six by six students alternated sitting inside and shooting. We started shooting from lying down. Everybody got in position, sitting on one knee, then our instrutor said: load your rifles, four rounds, fire. We all loaded four rounds in the magazine (four shots), then lied down and tried our best to hit the target. The second time we shot from a half sitting position, with one knee down, which is the normal position to shoot polar bears from. Then we also got to aim at cardboard bears. I managed to shoot half the eight shots in the circle around the shoulder, and the rest on other parts of the bear. Our group was very efficient, so we got to shoot four more rounds after that, a total of 20 rounds.

After lunch we had first-aid. It was a lot of things I had learned before, but also some new. We learned CPR, how to splint broken bones, treat wounds and hypothermia.

On Friday we started with HSE (Health, Environment, Safety), safety in lab and so on, and got a tour of the building. Then we ended the day with learning about sea ice, how to check the depth (with an axe) and how to rescue a person in the water. We also got to go out on the fiord outside the city (Adventfjorden) and checked the depth (at least 30 cm, which is the lower limit for driving snow mobiles). Then we tried throwing half full and empty jerry cans (fuel cans for the snow mobiles. This is to get the feeling of how far we can throw them, and how to aim, in case we have to save a person from the water (you attach a rope to it and it floats in the water).

5th-7th January: Safety Course

2009-01-07T21:23:00.002+01:00

The first six days at UNIS all students and new staff have to attend a safety course to be able to participate in field work and excursions. All courses have excursions, so therefore all students need the course. The first day, on Monday, was just theory about first-aid, how to dress and general safety on glaciers and using snowmobiles. Tuesday we were split into groups and I started with learning how to build an emergency camp. On all UNIS excursions we bring certain boxes with emergency equipment to be prepared for all accidents and emergencies. We put up tents, set up trip wires for polar bears that fire ammunition if the polar bear gets into the wire that is put up around the tent. Then we get a warning that the bear is close, and usually it is enough to scare it away. If not it is often occupied with the signal so that the person on bear watch has time to grab the rifle and scare or as a last resort shoot the bear. After lunch we trained on rescuing people from crevasses in glaciers, and ended the day with firing a person down and pulling up again from the second floor of UNIS.

Today we startet learning about avalanches and tried out the rescue equipment (avalanche beacon, avalanche probe and spade) outside with each other. After lunch we learned about navigation and communication, going through maps, compasses, GPS, satellite phones, VHF radios and emergency beacons.

Tomorrow we will be at the shooting range before lunch, then we'll have practical training in first-aid in the afternoon. It is hard to take pictures when we are so busy, but I will try to take some the next few days and put out.

4th January

2009-01-04T19:09:00.004+01:00

Here are some pictures from today.

All pipes have to be above ground because of the permafrost.

A lonely graveyard. Normally people are not buried in Longyearbyen, but are sent to the mainland. This is because the permafrost presses the bodies up after some time. I think this is the only graveyard in Longyearbyen (there is also a church farther down the road, but I do not think there is a graveyard there), where 26 miners who died in an accident in 1920 and seven miners that died from the Spanish influenza in 1918 are buried.

An old mining construction.

This mine is popularly called "Julenissegruva" (Santa's mine). During christmas a christmas tree is lit up, you can see it as the bright light on the upper side of the mine.

3rd January updated

2009-01-03T20:11:00.012+01:00

I had some problems with the whitebalance while taking the pictures since just about the only light source is the street lights, giving all the pictures too much red. Now I have fixed them all and put the new ones out.

We have had clear weather and almost no wind today, but under -20 degrees. After a trip to Longyearbyen I spent one and a half hours taking pictures just outside where I live. With a shutter speed of 1-5 minutes I only got 8 pictures in all that time (it takes twice as long for the camera to take the pictures because of noise reduction)! I saw northern lights again today, but still only very faint.

Standing still for one and a half hours in -20 and a slight wind was actually quite comfortable with a down jacket, the down pants Staffan has sewed for me, and several wool layers underneath. I could even lie down in the snow and watch the stars while the camera was busy, without getting cold. It was a bit strange to have the north star right above me. But it was cold enough for my eyelashes to get covered with ice after only about half an hour.

Towards Longyearbyen (the mountain is on the northwest side of the valley), in the far background you can see the mountains on the other side of Adventdalen.

Straight across the valley, the mountain I see from my bedroom.

Towards Longyearbyen, the road I walk to town and the university. The barracks are mostly for students.

The barrack I live in. I live on the top floor, almost in the middle window.

Towards Longyearbyen (the mountain on the right is on the southeast side of the valley). Adventdalen in the background.

Taken in the opposite direction of Longyearbyen, into the valley.

Svalbard!

2009-01-02T18:40:00.004+01:00

Yesterday I finally arrived in Longyearbyen. It gave a special feeling to see the sun disappear during the flight, and know that I would not see it again for one and a half months. For a long time the horizon was red to the south, but as we got closer to Longyearbyen even that turned to darkness. I saw only two clusters of lights before Longyearbyen, probably a research station and a mining town. Otherwise there was only darkness, except for some faint northern lights. As we rounded the last mountain, Longyearbyen appeared as a fairly large cluster of lights between to mountains, at the mouth of a valley by the fiord. Above it the sky was fairly clear, with a small moon and stars. The town stretched into the valley, and I knew that the farthest lights were from were I will be living for the next five months. At the other end of the road (about two and a half kilometers), by the fiord, is the university.

I got quite sick from some food at the airport, so yesterday was spent in bed, but today I managed to take a small tour of the town. It is a bit larger than I had expected, about 2000 people live here. It seems like everyone has a car, and almost everyone a snowmobile. There are snowcovered snowmobiles everywhere, and surprisingly many cars for a town with only 40 kilometers of road!

The university is very new, the newest part from 2006, and the oldest from 1993, I think, when the university was established. On http://www.unis.no/ you can read more about it. It is a very modern building, with many different angles and almost all made of wood. I was prepared that the food would be more expensive here, but was still surprised that the milk cost twice as much as in Trondheim, 21 kr. Actually, what I tought would be most expensive, fruit and vegetables, was the same price as I am used to, but many other things were more expensive.

Almost all the students live in old miner barracks. I live on the third floor at the very end of the road, and have a fantastic view of the mountains on the other side of the valley from my window (but I have to turn off the lights here to see anything outside, since it is still so dark). I was afraid it would be too dark to see any mountains around me, but actually I can see the mountains on both sides of the valley, though not very far towards the inner part. It doesn't seem like the "light" changes at all. It feels like it is just as dark now at 7 pm as it was in the middle of the day, but maybe after a few days I will realize that it changes a bit. The picture is taken from my bedroom window, with a shutter speed of 6 minutes!

I will put up more pictures the next few days.

2008-12-03T19:12:00.003+01:00

Her er noen bilder av vår nye lagottovalp, Carmela. I begynnelsen visste ikke Lorden hva han skulle gjøre. Han ville helst leke, men Carmelas reaksjon på hans gjentatte dyttinger med snuten var å legge seg rett over på ryggen.

2008-11-01T12:24:00.003+01:00

Her er et bilde av Blåmann, samojeden vi har fått låne en stund. Det er herlig med en hund som er så godt tilpasset å være ute på vinteren med tykk pels overalt (nesten 30 cm på halen!), også på ørene og potene. Han er stor for å være samojed, større en standarden, så vår hund blir nok en del mindre. Etter noen dager med han på besøk har vi blitt enda mer sikre på at det er samojed vi vil ha, nå gjelder det bare at Staffan ikke er allergisk.

Det blir nok ingen flere turer å skrive om før etter jul, men så blir det desto mer når jeg er på Svalbard et halvt år!

26-28. sept Dovre

2008-10-12T09:15:00.008+02:00

Foreldrene til Staffan hadde lenge planlagt å besøke oss i Trondheim i høst og være med oss på en fjelltur. Vi prøvde å få med mamma også, og det viste seg å passe bra siden hun skulle besøke oppdretteren og se lagottovalpene i Oppdal omtrent til samme tid. Åke og Tina kom til Trondheim torsdag kveld og vi spiste frokost sammen på hotellet deres fredag morgen før vi dro ut og kjøpte planker til balkongen. Å ha en bil tilgjengelig må alltid utnyttes! Senere den ettermiddagen dro vi alle (med Lorden) til Oppdal og møtte mamma der. Fargene på vei dit var helt utrolige, jeg kan ikke huske å ha sett så varierte og sterke høstfarger før! I Oppdal fikk vi alle hilse på valpene som fortsatt var ganske rolige og stort sett lå stille i valpekassen.

27.9: Vi kjørte til Kongsvoll og startet turen mot Reinheim der. Det tok ikke lang tid før vi så flere moskus, og utover dagen så vi flokker på opptil 6-7 dyr flere ganger. Lorden brydde seg ikke om dem, men vi holdt ham på bånd hele tiden. Nå har han så dårlig syn, hørsel og luktesans at han sikkert ikke merket mye til dem, Utover dagen blåste det kraftigere og kraftigere, og det var ikke helt lett å finne en plass å spise lunsj der det ikke føltes som vi var midt i en sandstorm. På vei tilbake opplevde jeg den sterkeste vinden på en sommertur som jeg kan huske. Snøhetta var dekket av lave skyer, men vi slapp unna regn og hadde god sikt likevel.

28.9: Vi våknet til snø over ca 650 m. Staffan gikk en tur med Åke og Tina mens mamma og jeg besøkte valpene igjen og fikk tatt mange bilder av dem. De hadde blitt mye mer aktive siden fredag og fikk komme inn i stua for første gang. Vår valp er den til venstre.

5-7. september Kvernmovollen

2008-10-05T11:40:00.004+02:00

Torun, Birgitte, Lorden og jeg kom oss endelig på koietur sammen etter å ha snakket om det i flere år, tror jeg! Turen gikk til Kvernmovollen, en koselig liten seter i Gauldalen, dalen fra Støren til Røros. For å slippe unna den verste helgetrafikken dro vi fra Trondheim først ved sekstiden. Lorden krøllet seg sammen på gulvet i forsetet og måtte ake seg fram og tilbake for å snu seg, det var for trangt for å stå opp og bytte stilling.

5.9: Innen vi parkerte bilen var det nesten helt mørkt og vi måtte snart fram med hodelyktene. Utstyrt med kart og kompass klatret vi opp den første lange og bratte bakken, gikk over myrer og bekker og prøvde å skjelne konturer av vann og åser for å hjelpe i orienteringen. Det var gøy med en ordentlig utfordring av orienteringskunnskapene, og etter noen timer gikk vi faktisk rett på koia ved midnatt!

6.9: Jeg våknet tidligere enn de andre og gikk ut med Lorden til en kald og klar morgen. Torun ville prøve seg på fisking i Skjulungen, så vi gikk dit etter en lang og avslappende frokost. Det ble dessverre ingen fisk, men desto mer bær på hjemveien, både multer, blåbær og masse bringebær. På kvelden bakte vi den obligatoriske bløtkaken (alle koier har hjulvisp) med tre bærslag og krem, nam, nam! Vi sang sanger fra Smørekoppens visebok og leste i gamle koiebøker helt fra 70-tallet.

7.9: Torun og jeg gikk en liten tur med Lorden og fant et fantastisk blåbærfelt med utrolige mengder STORE blåbær. Det var vanskelig å dra derfra når det fortsatt var masse igjen, selv om vi hadde plukket flere liter.

29.-31. august Stugudal

2008-09-14T09:41:00.003+02:00

29.8: Planen var egentlig å dra til Trollheimen, men på togstasjonen fikk vi vite at det ikke er tillatt med hund på bussene som drar dit. Heldigvis hadde vi tatt det med i beregningen og tatt med kart over andre områder. Turen gikk da i stedet til Stugudal, der vi hadde hatt en veldig vellykket tur i vinter. Vi gikk litt lenger en tidligere i år på fredagen, noen kilometer opp mot fjellet. Der satte vi opp tarpen, en slags presenning av teltstoff som Staffan har sydd.

30.8: Lorden var like ivrig som i går kveld med å tygge pinner før vi sto opp, mens vi lagde frokost og mens vi pakket sammen. Plutselig la jeg merke til at han krafset med poten i munnen. Jeg tenkte han hadde satt fast en flis og prøvde å finne den, uten hell. Klørne hans som skrapte mot tennene gjorde at det hørtes ut som tennene holdt på å falle ut. Etter en stund skjønte jeg at han krafset i ganen, og så endelig at han hadde satt fast en pinne på tvers mellom de bakerste tennene! Staffan holdt han fast mens jeg klarte å ta tak i den og trekke den ut, uten at Lorden protesterte. Etterpå var det rett tilbake til å tygge pinner igjen... Vi flyttet leiren et stykke lenger opp mot fjellet for å få en bedre teltplass og kortere vei til fjellet. Vi gikk samme tur som i vinter til passet med utsikt over Helags (som var dekket av lave skyer), men var ikke like heldige med lyset og været. Primusen virket ikke, så det ble sjokolade og kjeks til lunsj i sur vind og lett regn. På vei tilbake sluttet regnet og vi plukket blåbær til frokosten neste morgen. Fra soveposen hadde vi utsikt mot Stugusjøen i solnedgang.

31.8: Vi våknet til blå himmel og tåke over Stugusjøen. Turen gikk denne dagen til en topp nord for dalen vi gikk i i går. Lorden klarte seg veldig bra i de bratte bakkene og blant steinblokkene. Vi fikk utsikt over Sylsjøen, men Helags lå fortsatt under skyene. På vei ned gjennom dalen på nordsiden ble det mange blåbærstopp. Også her er det et utrolig bra blåbærår, buskene henger langt ned av tyngden av de store bærene. Det var herlig med en tur uten telt eller primus, å kunne nyte solnedgangen fra soveposen, ha en hund ved fotenden under natten og lage all mat over bål.

27. juli - 16. august Hytta

2008-09-08T15:38:00.009+02:00

Etter endt feltarbeid dro jeg til Rendalen og hytta mamma hadde leid i to uker. Det ble mange fine turer i området, morsomt å bli bedre kjent der hun snart skal ha hytte selv. Jenny var blitt dårligere over sommeren av kreften og ble derfor ved hytta, men det virket som hun trivdes med det. Hun kunne slappe av på dagen, glede seg til neste måltid og ligge på fanget vårt på kvelden. Hun klarte til og med å spise av både søppelet og mat jeg skulle ha med på en telttur, og vagget rundt som en tønne etterpå. Lorden, derimot, var like ivrig som alltid etter å gå på tur, selv med sine 11 år. Det ble litt varmt for han da gradestokken viste over 25 grader, men han klarte seg fint med mye bading og medbrakt vann.

Grunnmuren til hytta er nå støpt, men de kom ikke lenger mens vi var der.

8. august kom Staffan direkte fra Gardermoen og Russland. Han hjalp pappa og meg med å bygge ny trapp til hytta ved Jotheim før alle dro tilbake til Asker. Den siste uken av ferien bodde Staffan og jeg på pappas hytte med Lorden. Det ble noen avslappede dager med turer til Gammeldammen, Jotsetra, Trollriset, Sølentjernet og Skardtjernet. Bildet til venstre er fra like ved hytta. En del av skogen brant under sommeren. Det var morsomt å tilbringe en formiddag der og fotografere en type natur man ikke kommer over så ofte. Siden Staffan kom direkte fra feltarbeid i Russland hadde han med seg noen trebor, og etter å ha nevnt dette for flere i familien fikk han i oppdrag å bore Trollriset, et kjent og kjært turmål for alle ved Jotheim. Det er en stor gammel og vridd furustamme like over tregrensen, så nå skal det bli spennede å se om han klarer å bestemme alderen. Vi plukket også 16 liter blåbær de siste dagene!

Jenny døde onsdagen etter vi kom tilbake til Trondheim, 20.8. Heldigvis fikk vi en veldig fin tid sammen med henne i sommer da hun fortsatt var ganske frisk og i godt humør. Hun ble ikke mer enn 9 år gammel, som gjorde det ekstra vanskelig å miste henne. Hun var en glad, vimsete og sjarmerende hund, som kunne sitte med hodet på sofakanten med en utrolig tålmodighet og vente på at jeg endelig skulle gi meg og la henne hoppe opp i fanget mitt. En amerikansk cocker spaniel er kanskje ikke den typiske turhunden, jeg har pleid å si at Jenny hadde pyntepels. Ble hun våt og ristet seg satt nesten alt fast i pelsen og hun ble våt helt inn til huden. Lorden, derimot, kan nesten bli tørr bare av å riste seg etter en svømmetur. I tillegg tok hun med halve skogen hjem i pelsen. Likevel var hun glad i å være med på tur i skogen og på fjellet. I fjor sommer ble hun fort vant med å hoppe mellom store steinblokker på hytta, og det gikk ikke lang tid før hun sluttet å bekymre seg for om hun snublet eller tråkket feil, da var det bare å løpe videre. For en del år siden gikk vi tur ved Hardangervidda i tett vierkratt, da hoppet hun som et rådyr over buskene hele dagen med ørene flagrende. Hun var også med på min første tur alene på vinteren. Vi sov under åpen himmel i ti kuldegrader, Jenny lå nederst i soveposen på natten. Tanken var delvis at hun skulle varme meg, men det ble nok heller omvendt. Første halvåret i Trondheim var hun med meg noen måneder og ble med på tur til Fosen med Ski og fjellsportgruppa, og på turene Staffan og jeg gikk sammen i marka den første tiden vi var sammen.

Lorden og Jenny var veldig glad i hverandre, men hadde noe ulike interesser. Om noen av oss reiste seg fra sofaen og sa "okey" sprang Jenny ut på kjøkkenet mens Lorden reiste seg og kikket håpefullt mot døren. Hun var svært glad i kattematen, og utallige ganger listet hun seg, nærmest krøp langs gulvet, fra stuen mot kjøkkenet for å snike seg bort mens kattene fortsatt spiste. Da vi sa "Jenny, nei", stoppet hun opp, snudde seg langsomt og så på oss med et blikk som sa "mener du virkelig det?".

Nå er det godt å ha Lorden her i Trondheim som trøst da Jenny døde og som selskap og turkamerat i hverdagen.

1.-24. juni Feltarbeid

2008-07-27T11:06:00.007+02:00

I sommer jobbet jeg med Elin, Liv og Arvid i felt ved Kongsvoll, Grødalen i Sunndalsfjellene og ved Gauldal i Hessdalen. Prosjektet lignet mye på deler av det vi gjorde i fjor sommer i Nord-Norge. Vi skulle legge transekter fra skoggrensen og minst 200 høydemeter opp mot fjelltopper og deretter lete etter bjørk til toppen av fjellet. Transektene la vi ved å følge en bestemt kompasskurs mot fjellet og registrere og måle alle bjørk-, furu (tall)- og granindivider innen ti meter på hver side av midtlinjen. Vi la inn gps-posisjon, målte høyde, kronediameter, basaldiameter og tok en aldersprøve (boreprøve eller vi saget/klippet planten om den var for liten). I tillegg til transektene skulle vi samle inn planteprøver av 17 fjellplanter, 12 prøver av hver art på hvert sted, til sammen 612 prøver.

Vi jobbet 11 dager av gangen i to perioder med 3 dager fri imellom. De andre fortsatt å jobbe en periode til etter jeg var ferdig. Som vanlig når man jobber i felt var det hardt arbeid med lange dager og lite fritid, men muligheten til å være ute hele dagen på fjellet gjør at det ikke føles like mye som en jobb. Vi dro ut i felt etter frokost og pakking av dagstursekken og dro hjem igjen stort sett ved 6-7-tiden, noen ganger senere, andre ganger litt tidligere. Så lagde vi middag, limte boreprøvene på lister slik at de skulle tørke, sjekket at vi hadde fått med oss alle prøver og skrev inn data på pcen.

Været kan lett beskrives med ett eneste ord: variert! På Kongsvoll den første uka hadde vi sol og varmt og til og med lite insekter. Så fikk vi en dag med regn og hagl, deretter sol i Grødalen, men en iskald nordavind som gjorde at vi til tross for solen hadde på oss flere lag ull. I Hessdalen var det en del regn, litt kaldere og vi fikk både hagl, tett tåke med under 50 m sikt og sludd. Egentlig var det ganske herlig med såpass varierende vær, man nøt alltid været man hadde for tilfellet, og før man begynte å irritere seg over insekter, kulde eller regn skiftet det igjen.

Paddling 22-25th June

2008-07-13T13:26:00.008+02:00

Staffan and I first spent a few days at his family's summer house on Björkö in the northern part of the Stockholm archipelago. There we celebrated Midsummer's Eve, a big event in Sweden, which can be compared with Norway's national holiday 17th May. Each neighborhood sets up the Midsummer pole, and children and adults dance around it and sing traditional songs. Then we paddled during four days to their other summer house farther south, east of Stockholm.

22nd: After a few hours of packing and preparations we were finally ready to leave towards Älgö. The kayaks were heavy and full with all our equipment, food and drinking water. The first day we paddled to Plomman, a small island with a sand beach in a protected cove. In the beginning of the day we had nice weather, but when we got closer to Plomman and out of the inner protected part of the archipelago a southerly wind started and did not stop until the last kilometers before Älgö three days later!

23rd: There was fog in the morning, but the sun soon came out. We tried to choose a route among the islands to avoid the wind, but especially the last few hours after Rödlöga the wind was very strong against us and there were fairly high waves. For a while I don't think I even managed to move forewards! Still, it was fun to experience another side of the archipelago, with more challenges than on a regular windstill summer day. Even though it was tiring to constantly have the wind against us, I enjoyed really having to use my strength and it gave a good sense of accomplishment. We spent the night south of Svartlöga on a small windy island, with the tent flapping in the wind during the night.

24th: During our lunch we were visited by a hungry gull. We threw some food to it and took pictures before we packed away the cameras. Then, the gull flew about a meter straight into the air, dived into the water to catch a fish, threw it into the air, caught it and swallowed!! Of course, nothing was caught with a camera! By the afternoon we had paddled into the inner parts of the archipelago, from small sparse islands to bigger and closer islands covered with woods, and after a while also specked with summer houses. Both parts have their own charm, as with the weather. In the outer parts we are mostly alone, there are lots of wildflowers to take pitures of, birds and few trees. The water is wide and open. In the inner parts everything is more closed, both the islands and the vegetation, and there are more people. Summer houses in the archipelago are very popular and are often inherited within families, as with Staffan's family's house on Älgö.

25th: We paddled the last stretch to the cabin, and the wind actually blew in our direction the last few kilometers!

We both spent two days on Älgö with Staffans grandparents, uncle and cousin, before I traveled back to Trondheim to start my job of fieldwork. Staffan stayed on Älgö about ten more days before starting his fieldwork on the Kola peninsula in Russia.

Sailing 15th-17th June

2008-07-11T11:40:00.004+02:00

Dad, Staffan and I sailed with Dad's new boat in Oslofjorden, south to Oskarsborg and Jeløya.

15th June: The weather forecast said rain and southerly winds during the three days, but we actually had northerly winds on the way south and southerly winds on our way back north! The first day we stopped in the afternoon at Oskarsborg, a fortress at the narrowest part of Oslofjorden. There the German warship Blücher was sunk on the first day of the German invasion of Norway on 9th April 1940. The delay allowed the Norwegian royal family, parliament and cabinet to escape. We walked around the small island and looked at the old cannons and a museum. Since it was Sunday the port was almost empty by evening.

16th June: We sailed south to Jeløya by lunch. The winds were a bit weaker than yesterday, but still northerly. After lunch we decided to stay there over the night as well, and anchored a bit farther east in a small cove. Staffan and I went for a walk through the woods before dinner.

17th June: Time to head home again. The winds turned toward the south around noon and we made fairly good speed homeward. During the first few hours we practically stood still in almost no wind, but appreciated the nice clear weather. We took a detour around Brønnøya (where I grew up) through Middagssundet before coming back to Vollen. There Dad served us a very good dinner of scallops.

Storlien 30th May-5th June

2008-06-18T16:08:00.005+02:00

Staffan had his last exam on Monday and went to Storlien (by the Swedish border) on Wednesday. I came on Friday. Our plan was to go south and see how far we got in 7-8 days. Staffan had sprained his ancle before I came, so we stayed by Storlien longer than intended and went for day hikes. There was still snow left in patches, but we had lots of sun and warm weather. One day we went to Brudslöjan (a waterfall) and took pictures. There were a few people by the waterfall but during our whole stay in the mountains we only saw one person except there.

Another day we hiked to the top of a mountain (Steinfjellet), which was a nice variation to our usual walks. There was a nice view of both Norway and Sweden from the top, and right below the top was a small lake protected from the wind where we ate our lunch. On the way back we passed another small lake. It was surrounded by snow on all sides, had a deep blue color and many small ice-bergs floated in the water. The contrast between the white snow, blue water and light blue sky was very special.

We started southward towards Tydal in Norway on 4th June and put up camp southwest of Blåhammaren. The cuckoos sang constantly in the trees down in the valley, water trickled past us on all sides from the snow melting higher up the mountain and a reindeer herd passed by. The next day Staffan got a strong hayfever reaction. We decided to rather go east, which would save us from a long last day on roads and make the trip shorter, so we ended up in Enafors. Summer got a better grip during our trip, but there was still a lot of snow in places. When we came down to the forest again towards Enafors the mosquito season had started. It was interesting to see how the different plants started flowering while we were there.

Runde 18-20th April

2008-05-01T14:08:00.000+02:00

After planning this trip for two years, Birgitte, Torun, Marte and I finally went to the nesting cliff on the island Runde on the northwest coast of Norway.

18th: Marte picked us all up after Friday's lectures. The drive turned out to be much longer than expected with three ferries and small roads, so after only about 300 km, but 9 hours (!) we finally arrived at Runde around midnight. We stayed in a small cabin on the north side of the island with a beautiful view of the Atlantic ocean.

19th: Marte and I woke up early and walked along the shore at sunrise taking pictures of the view and the birds: mostly seagulls, but also a white-tailed eagle. After breakfast we all packed our rucksacks for the day and hiked up a steep hill and over to the south side of the island were the nesting cliffs are. There we saw hundreds of birds already sitting on their nests, both the usual seagulls and northern gannet, many eagles and some great skuas. Towards the afternoon we went to the place where the puffins nest, in the hope of seeing these characteritic birds. Finally, at 5 o'clock, the first bird arrived. Marte and I just saw a glimpse of a colorful beak dissapear among the rocks. 15 minutes later a big flock came in from the sea after a day of fishing. Unfortunately not many came all the way up to the place where we were standing, but we had a great view of the flock while they flew in circles before landing by their nesting holes in the ground. If every bird flew directly to their nesting hole, a predator could more easily follow a bird and catch in when it is vulnerable on the ground. Instead, all the birds confuse the predators by flying in circles before they land. With all the eagles around, this is an important strategy. After some time a flock of 4 eagles started circling above the puffins, and immediately the puffins dissapeared to avoid getting caught in the air.

20th: Since the drive took such a long time, we wanted to get an early start and unfortunately did not have time to take another hike. We drove home in sunshine and windstill, past still fjords reflecting snow clad steep mountains.

Børgefjell 21-24th March

2008-04-03T08:28:00.010+02:00

21st: Another day with nice weather. We could see the sunrise through the tent canvas, but unfortunately my camera was full of frozen condenzation, and didn't get warm enough and dry until the afternoon.

After lunch we stopped for the day a bit early and decided to practice more on building an emergency snow cave, and spend the night in it if we got it finished in time. It took us about three hours to finish, but then we had some room for our baggage, a "table" to make and cook food on, and a bed. Here's a short description of how we made it:

We measured a rectangle of about 180x100 cm, so that our skies could easily lay across on top. then we dug down perhaps two meters and expanded into the sides in the lower part to get more space. Near the one end we left some snow for steps. Looking towards the cave from the steps we had a baggage room right ahead, and further on the table. To the right was the bed, dug under the snow. The next step was to cover the opening with snow blocks to prevent snow from falling or drifting in, and the wind from blowing in. We put all our four skies across on top, but left some space at the one end for an opening.

Then we used my snow saw (a part of my shovel, it sits inside the handle when I don't need it) to make snow blocks about 50x50x20 cm, and then covered the skies with them, three across and about 4 lengthwise, and one big block to lie on top of the others and cover the opening.

There are many different types of snow caves to build in an emergency when you either don't have a tent or are unable to put it up. The snow cave we built does not require a snowdrift or small hill to dig into like several other types, all you need is packed snow and a fairly level ground. In open mountain areas like Børgefjell the wind usually blows enough for the snow to be hard. This is necessary for making snow blocks. At the same time the snow shouldn't be too hard so it takes too long to dig. At our second camp we could barely get our shovels into the snow. Another criteria is the snow depth. You don't need to dig as far down as we did, but it is of course an advantage as you get more space and height. We still didn't reach the ground when we got down to two meters!

When we finally finished it was a bit past dinnertime, so we quickly brought everything we needed down into the cave and started making dinner. A disadvantage with this type of snow cave is that all the cold air sinks down, so even with the snow insulating, we did not get the temperature up much.

22nd: We did not move camp but decided to stay and sleep in the cave one more night before we started on our way home. Before lunch we took a short skiing trip together up on a small mountain, and even got som reception on our cellphones, the first time since we started. Staffan continued further on and I went back to camp and read my book to rest before our long day tomorrow. When Staffan came back we made some small improvements on the snow blocks over the opening, then we ate dinner and listened to our audiobooks before going to sleep. We celebrated Easter with a nicer dinner: pasta with tomato sauce and sundried tomatoes, cheese and crackers, and some good chocolate for dessert.

23rd: In order to get an early start we set the alarm early. It was a bit cold in the morning before the sun had some effect, and my braids got covered with frost! It was a long day, about 23 km, which is quite far when you have a lot to carry or pull, and there are few good tracks to follow. We passed some cabins with several dog teams tied up outside, howling at us as we passed! As we got closer to Majavatn (the train station) the snow got harder and icier. The weather must be getting warmer, melting the snow and then freezing it again today as it was a bit colder again. The last hill down was long and icy, but finally we arrived at the place where we camped the first night, and put up our tent again there.

24th: We got up early again, ate breakfast, took down the tent, packed out backpacks and walked the last few kilometers to the train station. It has been a really wonderful trip. You get a different perspective when you are out more than just a weekend. It feels like you have all the time you need, and can decide yourself if you want to go far and see a lot, or just stay in the same place and take easy day trips, or a combination of both. After having problems on many other winter trips with being able to carry everything and sleep on the hard ground in a cold tent (not very good for stiff muscles), it was very fun for me to finally be able to fully enjoy the trip!

Børgefjell 19-20th March

2008-04-01T08:59:00.000+02:00

19th: Last night Staffan heard some noises from the "vestibule", but we did not understand what it was until the next morning: a lemming had dug a hole through the snow into my vestibule. Luckily all the food was on Staffan's side, so it did no more damage than chewing a bit on a plastic bag and leaving some droppings in my ski boots... During the winter lemmings live mostly under the snow where the temperature is fairly stable around freezing (0 degrees celcius). 2007 was a high lemming year, so now during the winter there is not enough food for all of them, and many come above the snow in search of food.

The first part of the day was a bit windy with low clouds, but by the afternoon the good weather was back again! We moved camp northeast to Kjukkelvannet (Kjukkel lake) and got a view of the highest mountain in Børgefjell, Kvigtinden. Just before we stopped for the day we saw a flock of about 15 reindeer. Just after we put out the lights in the evening (headlamps), we again heard some noises from the vestibule. This time we even got to see the lemming, and the problem became getting it out again. We usually dig a pit in the vestibule to let cold air sink down and get more space. The lemming had come in under the tent canvas and didn't have a hole to escape by, so it became trapped in the pit! It was scared and aggressive so any effort to chase it out only received a snarl. Finally Staffan digged a little ramp for it to come up by. This is the first time for both of us to have a problem with lemmings in the tent in winter, I have never heard of it before and never considered it a problem.

20th: We had planned to stay and go up on a small mountain top, but as it was blowing and the visibility was low, we decided to move on instead (the picture is from earlier in the morning). We passed around Steinfjellet and headed south again towards Store Børgefjellet (Great Børgefjell). After my eyelashes got so full of ice from the snow and wind I started having problems fully opening my eyes and had to put on goggles and a face mask. The right equipment can really make a world of difference. With goggles and a face mask no skin is exposed to the cold wind, and it is much easier to look around since you don't get snow in your eyes.

The last hill (visible in the background of the picture) up to Store Børgefjell was long and steep, especially for Staffan pulling the pulk, but after some time (with skins under the skies, making it a lot easier) and some chocolate for motivation we reached the top and set up camp a bit down on the other side. The wind was still blowing so we built a wall of snow blocks to shelter the tent against the wind and prevent snow from drifting and piling up on the tent.

Børgefjell 17-18th March

2008-03-27T07:47:00.007+01:00

Edit: we are planning on writing about building emergency snow bivouacs on our web site (http://www.friluftsnett.net/), so I will not write about that in detail here. We built and slept two nights in a snow bivouac toward the end of our trip, so I might write more about it later.

(Photo: Staffan)

17th March: We woke up to a blue sky, windstill and a beautiful sunrise, coloring all the snow covered mountains red. Our plan was to continue northeast toward the northern part of the national park, but we decided in the morning to turn back south again as the terrain towards the north was quite steep. We continued around Sklettfjellet towards Jengelen, and turned around Store Kjukkelfjellet toward Kjukkelvannet. Even with the sun shining the whole day, it was fairly cold, and as we still had clear skies in the evening, we were already down to -12 degrees (celcius) at dinnertime. In the early morning the temperature was down to -17, a new record for me! But with good sleeping bags, wool clothes, balaclavas and down socks, we had no problem keeping warm. The biggest problem when it is so cold is how to avoid breathing in the cold air directly. We covered our mouth with the balaclava and breathed inside the sleeping bag, but the moisture from our breath condenses on the sleeping bag and freezes, and the sleeping bag insulates less. Fortunately we could dry them in the sun the next morning.

18th March: We stayed at the same camp during the day to rest. Staffan went on a skiing trip before lunch and after, while I practised building a sort of snow cave one can build in an emergency, e.g. if the wind is blowing too hard for putting up a tent. We had beautiful weather again the whole day and a great view of mountains on all sides.

Børgefjell 15-16th March

2008-03-25T15:25:00.010+01:00

On Saturday 15th March we went by train for about four and a half hours to a national park near the Swedish border called Børgefjell. We stayed for nine nights, till 24th March, so I thought it would be best to write about two or three days at a time, starting with the first afternoon and following day.

We arrived at Majavatn at noon, and made lunch at the station. As usual, we didn't get very far the first day, only a few kilometers along a side road towards Tomasvatn, where the national park begins. We put up camp right next to an open river, which saves a lot of fuel and time since we don't have to melt snow to get water for food and drink.

The first kilometers were still along a road till we got to Tomasvatn. After a very steep hill we could finally put our skis on and continue through the sparse birch forest till we got above the tree line. We saw quite a few people, many with dogs, and some even seemed to be staying in a tent like us. When we came to the top of the ridge, we got a great view of snow clad mountains, bare rock and a few trees down in the valley. Above the tree line the snow was packed by the wind, and during the day we got a few cm of new snow, making it mostly easy going. We turned left into Storelvdalen (Big River Valley) and set up camp there just as the snow started falling again.

Storlien 3-9th March

2008-03-10T16:22:00.003+01:00

From Wednesday 3rd March to Sunday 9th March Staffan and I were in Storlien, just across the Swedish border, with his parents, Christina and Åke, and his younger sister, Maria. There was a blizzard in Storlien when we arrived with the train and too much snow for his parents to pick us up with the car, so we went on skies the last part. Our goal with the weekend was to get Maria to sleep outside in the winter for the first time, either in an igloo or a snow cave, depending on the snow conditions. We decided to stay near the cabin since it was her first time, and ended up digging a snow cave, since the snow was too light for an igloo. During the first evening and next day, the snow kept falling, and the wind made it impossible for the snow ploughs to keep up and keep the roads clear. The road between the border and Åre was even closed on Thursday, and we stayed inside except for digging the snow cave. The next day Staffan, his parents and I went skiing in beautiful "Easter weather": blue sky and almost no wind. In the evening Staffan, Maria and I moved out into the snow cave. The ceiling was a bit low so we got a few showers of water or snow, but enjoyed the silence and comparable warmth (it almost got too warm when water started dripping from the ceiling). Even with a strong wind just a few meters outside, you hear nothing inside the cave, just silence. The next morning Maria ended our night outside by jumping in through the roof! Staffan and I went skiing before lunch and then played some games the rest of the day. The next morning we all went home, Staffan's family to Stockholm and the two of us to Trondheim.

North of Storlien, Friday

Snasahögarna from Visjövalen, Saturday

Visjövalen, Saturday

Stugudal 8-10. februar

2008-02-12T07:50:00.005+01:00

Helgen 8-10. februar gikk turen til Skardsfjella ved Stugudal. Det ligger litt nord for Røros, ved grensen til Sverige. Staffan og jeg tok bussen til Stugudal og satte opp basecamp der for å kunne ta dagsturer. Lørdag må ha vært den beste skidagen jeg har opplevd hittil! Lyset skiftet fra minutt til minutt, og sikten varierte fra 50 m til flere km. Vi var omgitt av fjell, både spisse og runde, snødekte og (delvis) bare, og hadde til tider vanskelig for å komme oss videre. Med en gang vi ble ferdige med ett motiv, dukket det opp et nytt. Utover ettermiddagen kom vi til et pass på grensen med utsikt østover mot det svenske fjellområdet Helags, badet i solnedgangslyset. På vei tilbake til teltet igjen gled vi de første kilometrene på silkeføre i en slak nedoverbakke, før det ble mer isete og vanskelig den siste biten. Siste del av turen gikk i mørket med hodelykt.

Søndag var været også vekslende, til dels påskevær med sol, blå himmel og varmt, men ikke like flott lys som lørdagen. Vi gikk en kortere tur nordøstover og fikk fin utsikt over Sylane i Sverige. Tilbake ved teltet igjen på ettermiddagen pakket vi sammen og tok bussen tilbake til Trondheim, glattis og skole.

Fongen (?) nordvest for Skardsfjella.

Skardsfjella på vei mot passet

Snart solnedgang, utsikt mot vest

Helags i Sverige